Uten mer kraft vil norsk velstand forvitre!

Samfunn som har rikelig med energi, har høy produktivitet, høy levestandard og godt utviklede velferdsordninger. Samfunn som mangler energi, mangler handlingsrom og mulighet til vekst.

Min generasjon har vært uvanlig heldig. Vi har vokst opp i et Norge med nærmest grenseløs tilgang på energi – fra vannkraft, olje og gass. Resultatet er et av verdens rikeste og mest stabile samfunn. Det er ingen tilfeldighet. Olje- og gassinntektene har vært motoren i norsk velstand, og krafttilgangen har vært selve fundamentet for industri, arbeidsplasser og velferd.

Men dette fundamentet er i ferd med å slå sprekker.

Norsk olje- og gassproduksjon vil falle i årene som kommer. Eksisterende felt tømmes, og nye felt blir færre. Samtidig er vi i full gang med grønn omstilling, der fossile energibærere skal fases ut. I dag bruker Norge over 100 TWh energi i form av olje og naturgass hvert eneste år. Dette forbruket forsvinner ikke av seg selv. Skal vi nå klimamålene og samtidig bevare velstanden, må store deler av dette erstattes av elektrisk kraft.

Her er det mange som lukker øynene.

Fornekter man dette, bør man også være ærlig nok til å beskrive alternativet. Mener man virkelig at mindre energi er bedre? I så fall må man forklare hvordan et samfunn med lavere energibruk skal gi bedre liv, tryggere arbeidsplasser og sterkere velferd.

Derfor er det nå på tide at både innbyggere, kommuner og regjering stiller seg det samme spørsmålet: Hva vil vi egentlig?

Vi kan fortsette å si nei til ny kraftproduksjon. Det er fullt mulig. Men da må vi også være forberedt på konsekvensene. Uten tilstrekkelige mengder kraft, vil Norge raskt bli et mindre attraktivt land for industri og næringsliv. Produksjon flyttes dit energien er rimelig og tilgjengelig. Det vil skje gradvis etter hvert som kraftunderskuddet og prisene øker.

Jeg tror de færreste er forberedt på hvilket samfunn vi da går inn i. Mindre næringsliv betyr færre jobber, svakere skatteinntekter og mindre handlingsrom. Frustrasjonen vil øke, og misnøyen kan gi grobunn for politisk ekstremisme. Det er det siste Norge trenger.

Dette forsterkes av ett grunnleggende faktum: I dag finansierer olje- og gassektoren rundt 25 prosent av statsbudsjettet. Denne inntekten vil falle i årene framover. Når inntektene reduseres, forsvinner også handlingsrommet for å «pimpe» statsbudsjettet.

Den dagen 25 prosent av finansieringen faller bort, må statsbudsjettet kuttes tilsvarende – eller erstattes av nye inntekter. Det vil ramme eksempelvis helsevesen, skole, sykelønn og pensjoner. Alternativet er mer verdiskapning fra ny annen industri eller næringsliv. Og da trengs mer kraft.

Det haster med mer kraftproduksjon.

Norge er heldig. Vi har mange muligheter for ny kraftproduksjon: vannkraft, landvind, havvind, solkraft – og på sikt kjernekraft. Jeg har stor tro på kjernekraft, men jeg innser at det vil ta minst 15 år før det kan bli en realitet. Glencore Nikkelverk var en av de første som skrev intensjonsavtale med Norsk kjernekraft. Vi vil gjerne ha kjernekraft. I mellomtiden må vi bruke de fornybare kildene vi faktisk har tilgjengelig.

Alternativet er kraftunderskudd. Og kraftunderskudd betyr høyere strømpriser, høyere inflasjon, mindre å rutte med for folk flest – og på sikt industridød.

Åpen

Samtidig må vi være ærlige på dilemmaet: All ny kraftproduksjon påvirker naturen. Der er vi allerede. Spørsmålet er ikke om natur blir berørt, men hvor – og hvordan. Jeg setter enorm pris på norsk natur. Men jeg ser også hvor avhengige vi har blitt av det velstandssamfunnet vi lever i.

I dag har ingen et helhetlig ansvar for at Norge faktisk har nok kraft. Statnett har ansvar for nettkapasitet. Det vil si at nettet har kapasitet til å overføre nok strøm, når strømmen er tilgjengelig.

Kraftprodusenter som Statkraft og Å Energi har ikke noe ansvar for at det er strøm nok. De har i sine strategier at de skal operere etter bedriftsøkonomiske prinsipper, det vil si tjene mest mulig penger. De kjører vannmagasinene opp og ned ut fra hva som deres modeller sier vil gi størst inntekt. Det er en konsekvens av Energiloven fra 1991. Det er markedet som skal balansere forbruk og produksjon. Nå fungerer ikke dette lenger, fordi kommunene sier nei. Resultatet er et dysfunksjonelt system der alle vil ha mer kraft – men få vil bidra til å produsere den.

Flere kommuner uten egen kraftproduksjon krever strøm til ny næring og industri, samtidig som de konsekvent sier nei til ny kraftutbygging. Hvor skal kraften komme fra? Hvordan går det når alle vil ha, men ingen vil bidra? Det svaret sier seg selv.

Selvfølgelig skriver jeg dette på vegne av min syke mor, nemlig prosessindustrien på Agder. Her snakker vi om 2400 direkte arbeidsplasser og ytterligere 3600 indirekte arbeidsplasser. Denne industrien er helt avhengig av stabil og konkurransedyktig kraftpris. Med vedvarende kraftunderskudd vil ikke Norge, og særlig Sør-Norge, være en attraktiv lokalisering for denne industrien. Det samme vil imidlertid også gjelde for ny industri, som bruker mye kraft, og ennå ikke har bestemt hvor man vil etablere seg. Sør-Norge er ikke lenger et attraktivt område å etablere ny industri – dessverre.

For meg er det opplagt at: Norge trenger mer kraft – Agder trenger mer kraft – uten mer kraft vil norsk velstand forvitre! Krafttilgang er et velstandsspørsmål.

Til slutt noen konkrete forslag for å stimulere til mer kraftutbygging:

• Kommuner som sier ja til kraftutbygging, må sitte igjen med en betydelig større del av inntektene. De som tar belastningen, må også få gevinsten.

• Innbyggere som blir direkte berørt av ny kraftproduksjon, må kompenseres. Dette virker i Danmark – og det kan virke i Norge.

• Det er meningsløst å bygge ny kraft om den i hovedsak eksporteres. Eksportkapasiteten er tilstrekkelig og overgår EU’s krav betydelig. Statnett skal prioritere å fjerne flaskehalser internt i landet.

• Datasentre er viktige, men hvor mange trenger vi? Norge trenger en konsesjonsordning for ny kraftkrevende virksomhet, slik at kraften brukes der den gir størst verdi for samfunnet.