Utbrent – eller bare utslitt av livet?

KRONIKK: Kanskje det er på tide å spørre: Er det egentlig jobben som gjør oss utbrente – eller er det livet selv?

Vi bør være varsomme med hvor fort vi trekker sykmeldingskortet og med hvem som får definere behandlingen og eventuelt behandlingsvarigheten. Foto: Shutterstock

Det snakkes mye om utbrenthet eller utmattelse. Begrepet har på få år gått fra å være en beskrivelse av en tilstand knyttet til arbeidsrelatert stress, til å bli en slags samlebetegnelse på alt fra livstrøtthet, søvnproblemer til lav energi og eksistensiell slitenhet. Utbrenthet er ikke en medisinsk diagnose og har dermed ingen diagnostiske kriterier. Det får ofte rollen som både forklaring, gjerne ledsaget av en sykmelding, et opphold i varmere strøk og et løfte om å «finne seg selv» igjen.

Men kanskje det er på tide å spørre: Er det egentlig jobben som gjør oss utbrente – eller er det livet selv?

Historien om Bendik Øverli Gausetvik, slik den fremstår i en reportasje i Stavanger Aftenblad 25. mai, er et godt eksempel på hvor komplisert dette kan være. Han møtte veggen etter en periode med mange prosjekter, høyt tempo og en forventning om at ting snart skulle roe seg. Det gjorde de ikke. Kroppen sa stopp, og han ble sykmeldt. Gausetvik elsket jobben sin. Det var ikke arbeidsgiveren som presset ham, det var summen av alt. Jobb, ambisjoner, fritidsprosjekter og planene om et år i Asia. Når kroppen og hodet til slutt ikke klarte mer, ble løsningen først hvile, så gradvis eksponering for hverdagens utfordringer, og til slutt en ny start.

Kan ikke sykemeldes fra livet

Symptomene ved kronisk stress og utbrenthet er reelle, alvorlige og krever oppfølging. Noen ganger må det en time-out til for å samle krefter. I dag vet vi at mange som blir utbrente, ikke først og fremst sliter på grunn av arbeidsforhold, men på grunn av alt det andre som følger med livet: søvnproblemer, familiekonflikter, presset om å lykkes, uro for økonomi eller helse. Når man da bruker «utbrent» som en slags paraply for alt dette, risikerer vi å individualisere og forenkle noe som i virkeligheten er mer sammensatt.

Vi bør være varsomme med hvor fort vi trekker sykmeldingskortet og med hvem som får definere behandlingen og eventuelt behandlingsvarigheten. Man blir tross alt bare sykmeldt fra jobben – ikke fra livet. Det er all grunn til å være skeptisk til kommersielle aktører som psykologfirmaer og mentale coacher som selger lange retreats i Spania som løsning på «utbrenthet». Når sykmelding blir inngangsbillett til slike opphold, bør vi stille spørsmål: Er dette hjelp, eller er det business? Gir det reell rehabilitering – eller en dyr pause fra virkeligheten, som uansett vil møte oss igjen når flyet lander hjemme?

Forskjellig forklaringsmodell

En arbeidstaker kan ha behov for å forklare sykemelding og utbrenthet ut ifra oppgaver som ikke står i forhold til ressurser på arbeid, dårlig ledelse, konflikter i arbeidsmiljøet som ikke blir grepet fatt i og dårlig oppfølging.

En leder vil av og til føle seg truet av slike beskrivelser og ønske å legge ansvaret for situasjonen på den ansatte/individet. Den ansatte er ikke robust nok, tåler ikke motstand og endring, eller har for mye på det private.

Slike ulike utgangspunkt kan være krevende, men lar seg løse med dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Hvis det er jobben som er utfordringen, må problemene løses i samarbeid med arbeidsgiver/leder. Hvis det er 24-timers mennesket som har for stor totalbelastning i livet som for eksempel sykdom hos partner, barn eller foreldre må av og til arbeidsgiver ta inn over seg at vi ikke alltid kan være 100 prosent i form på jobben og tilrettelegge for det i en periode.

Oppfølging av sykefravær er avgjørende

Vi i bedriftshelsetjenesten kan bidra med vurderinger av arbeidsrelaterte forhold, støtte leder og medarbeider i dialogen, og sikre at tiltakene som iverksettes faktisk er til hjelp. Eksempler på hjelp er kartlegging, samtaler og praktisk rådgivning som kan skape klarhet i hva den sykmeldte trenger – og hva arbeidsplassen kan gjøre. Når vi klarer å samarbeide tett og tillitsfullt, blir sykefraværsoppfølging ikke bare et spørsmål om regler og skjemaer, men en reell mulighet for tilbakeføring og mestring. Målet er ikke bare å få folk tilbake i arbeid – men tilbake til et arbeid de kan stå i over tid.

Oppfølging handler ikke bare om å sende blomster og vente på at folk skal bli friske. Det handler også om å forstå hvorfor folk blir syke, og hvilke mekanismer som opprettholder eller forverrer tilstanden. Arbeidsgivere må ta ansvar for arbeidsmiljø, ja – men også for å møte ansatte som hele mennesker. Det betyr å være nysgjerrig på hva som skjer utenfor jobb, uten å krysse grenser og bli arbeidstakerens terapeut eller lege. Det betyr å hjelpe folk tilbake – ikke bare til arbeid, men til en bærekraftig livssituasjon.

Kanskje er det på tide å finne et nytt språk for det vi går gjennom. Kanskje er ikke alt utbrenthet. Kanskje er vi slitne, overveldet, har en depressiv episode, sliter med søvnen eller i en midlertidig livskrise. Å sette riktige ord på det som skjer med oss, er første steg mot ekte hjelp – og en mer ærlig samtale om hva det betyr å ha det vanskelig i en verden som aldri slutter å kreve.