Usynlighetsappen

En sommerhelg i Oslo natt til søndag. Utestedene var ikke lenger åpne, og det var på tide å komme seg hjem.

Jeg bestilte en taxi via appen og ventet tre-fire minutter før den kom. Det var en helt ny opplevelse for meg, og jeg nøt øyeblikket.

Hvorfor skulle noen nyte et slikt øyeblikk? De skulle jo ikke kjøre meg gratis.

Det handlet rett og slett om at jeg kunne ta en drosje hjem, mens jeg beholdt det siste minnet fra dansegulvet og de fine menneskene jeg hadde møtt, og ikke fra de utallige problemene jeg har hatt med å få drosje.

Stanser ikke for mørkhudede

Mange sjåfører unngår nemlig å plukke opp mørkhudede personer som står med hånden i været og forsøker å hyre en drosje, spesielt nattetid i helgene. Dette har vært en velkjent praksis i mange år.

Jeg og mine venner har enten måttet ta bussen hjem eller hyre en pirattaxi.

De fleste sjåførene – også de mange som selv er mørkhudede eller utenlandske – ønsker ikke å kjøre mørkhudede. Noe av forklaringen er nok alle oppslagene om voldelige gjenger, pluss negative opplevelser de har hatt med passasjerer som enten ikke har villet betale for reisen, eller som har blitt aggressive.

At drosjesjåfører ikke stopper for meg, men heller plukker opp etnisk norske passasjerer ti meter etter meg, eller slår av «ledig drosje»-lyset rett foran meg, har vært en vanlig opplevelse for meg sent på kvelden.

Jeg mener at dette er spesielt ille for menn, og enda verre blir det hvis man er flere.

Jeg har opplevd å stå med en 500-lapp ved en drosje, vinke med pengene og si at jeg kan betale forskudd for turen, men likevel opplevd at sjåføren tok med seg etnisk norske bak meg.

Altfor ofte har drosjeturen, eller snarere mangelen på en, vært det jeg husker best fra kvelden før.

Når jeg har vært ute med kona mi, har det vært noe lettere. Hun har gått et stykke unna, stoppet en drosje og deretter sagt til sjåføren at hun må plukke opp mannen sin.

I en drosje tok jeg opp temaet om hvorfor de ikke stopper for oss. Sjåføren fortalte om egne og andres erfaringer, og det ble en hyggelig samtale. Jeg ga ham tips, som jeg ofte gjør, for å gi ham en positiv erfaring til neste gang.

Kolleger måtte praie

Jeg innså alvoret, og hvor normal denne egentlige unormale situasjonen var for meg, da jeg var på julebord med mine etnisk norske kolleger. Da kvelden var slutt, måtte jeg spørre dem om de kunne stoppe en drosje for meg, slik at jeg kom med hjem. Å ringe til drosjesentralen sent på kvelden i helgene når alle skal ha taxi, var jo helt umulig.

Måten de reagerte på, og de oppfølgende spørsmålene, ga meg kontakt med følelsene jeg hadde undertrykt eller ignorert. Det hjalp heller ikke at de fleste av dem var terapeuter som er opptatt av følelser og uttrykk.

Jeg delte en drosje med en kollega. Som vanlig tok jeg opp temaet med sjåføren, som bekreftet at dette var helt vanlig praksis, og fortalte om de negative opplevelsene sjåføren selv hadde hatt med andre passasjerer.

Noen tenker at dette ikke er rasisme, og heller ikke diskriminering. Sjåførene jeg har snakket med, opplevdes heller ikke som rasister. Men for meg var det likevel det. Den eneste grunnen til at de ikke stoppet, var jo at jeg er mørk i huden.

Jeg ser ingen grunn til ikke å tro på sjåførene. De har sikkert opplevd det de forteller om. Og mange er bekymret og redde for å oppleve det kolleger har opplevd. Det er ikke greit.

Faren min har vært sjåfør i alle år, og drosjesjåfør i sine siste år. Jeg har vokst opp med å høre moren min bekymre seg for ham når han jobbet natt, og vi pleide å være våkne og vente på ham når han jobbet sent. Jeg husker bekymringen som moren min ikke uttrykte høyt.

Ingen på jobb skal være utrygge. Ingen familie skal bekymre seg for familiemedlemmer som er på jobb. Når det er sagt, kunne jeg aldri si: «Vet du hva, det du har opplevd er ikke greit. Jeg forstår at du er bekymret og redd, og det er greit at du ikke kjører meg».

Jeg hatet også at jeg stadig forsøkte å gjøre drosjesjåførene fornøyde, slik at de skulle ha en positiv opplevelse.

Reddet av teknologien

Så kom endringen! Teknologien som ga meg en ny hverdag. Appene gjorde meg usynlig! Jeg var ikke lenger avhengig av å praie en taxi på gata etter en hyggelig lørdagskveld.

Med appene nøt jeg øyeblikkene mens jeg bestilte drosje på mobilen. Jeg var ikke alene engang. Vi var tre-fire godt berusede kompiser, den ene mørkere enn de andre.

Man kan diskutere hvordan drosjenæringen har blitt stadig vanskeligere på grunn av økt konkurranse og nye aktører. Men selv med altfor mange drosjer på gatene, har jeg opplevde at det er vanskelig å få drosje. Appene har skapt en plattform som gir en viss trygghet for både sjåføren og passasjerene.

Sjåførene får betalt, turen overvåkes, og man er tryggere. Erfaringen på turen kommenteres og «rates», og det tipses.

Jeg er glad, selv om alt ikke er bra ennå. Jeg ser likevel overføringsverdien av utviklingen med drosje-appene.

De som blir utsatt for rasisme og diskriminering, ønsker mest av alt å bli dømt og vurdert ut fra hvem de er, ut fra holdninger, atferd og personlighet, og ikke på grunn av hvordan de ser ut.

Teknologien som gjør deg usynlig, kan faktisk bidra til litt mindre hverdagsrasisme.

Og jeg nyter hver drosjetur hjem til fulle.