Tvang er ikke løsningen for barn og unge med rusproblemer

En utredning fra 2019 advarer særlig mot at løsninger utviklet for voksne overføres direkte til barn og unge. Dette bør regjeringen nå lytte til, mener kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto:Rolf Øhman

Ikke press rusavhengige barn inn i lover som er laget for voksne.

Den offentlige utredningen «Med barnet hele veien: Barnevernsinstitusjoner som har barns tillit» (NOU 2023:24) fremmer en rekke forslag som kan få stor betydning for hvordan barn og unge med omfattende rusmiddelbruk og avhengighet skal behandles.

Denne gruppen har behov for bedre hjelp. Men enkelte forslag kan regnes som uforsvarlige – de er svært inngripende, mangler solid kunnskapsgrunnlag og mangler tilpasninger til barn og unges behov.

Ikke i tråd med barnefaglige prinsipper

Særlig bekymringsfullt er de foreslåtte endringene i lovverket som regulerer tvangsmiddelbruk for rusmiddelavhengige.

Lovverket gir kommuner adgang til å tvangsplassere personer med alvorlig rusavhengighet i spesialisthelsetjenesten dersom de risikerer vesentlig helseskade og frivillig hjelp ikke har ført frem. Sitat fra utredningen:

«Utvidet adgang til tilbakehold i institusjon uten samtykke. Helse- og omsorgsdepartementet vurderer en utvidelse av begrensningen på tre måneders tilbakehold i institusjon uten samtykke ved omfattende og vedvarende rusmisbruk, jf. hol § 10-2, for barn under 18 år. Det bør også vurderes om loven bør åpne for en utvidelse på ytterligere seks måneders tilbakehold etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.»

Regjeringen vurderer nå å endre lovhjemmelen og åpner i verste fall for tvangsinnleggelse på inntil ni måneder i sykehus for barn som trenger behandlingsmotivering.

Det er lenge for en lovhjemmel opprinnelig etablert for å redde liv.

Den er ikke utviklet i tråd med barnefaglige prinsipper og inneholder ingen særbestemmelser for barn og unge. Den er heller ikke omfattet av kontrollkommisjonens uavhengige kontroll.

Inngrepet mangler god nok dokumentert effekt

Selv om intensjonen er å beskytte, kan langvarig tvangsinnleggelse ha utilsiktede negative konsekvenser.

Barn som utsettes for tvang, kan ofte føle avmakt, tap av autonomi og verdighet. De institusjonaliseres raskere enn voksne ved frihetsberøvelse og opphold i institusjon. Derfor spør vi: Står belastningen ved et slikt inngrep i rimelig forhold til dokumentert effekt?

Vi mener det ikke er tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å hevde det.

Det er en reell fare for at barns behov og rettigheter ikke vurderes i tilstrekkelig helhetlig kontekst når tvang anvendes. Dette peker utredningen «Tvangsbegrensningsloven: Forslag til felles regler om tvang og inngrep i helse- og omsorgstjenesten» (NOU 2019:14) på.

Utvalget advarer særlig mot at løsninger utviklet for voksne overføres direkte til barn og unge. Dette bør regjeringen lytte til.

Bryter med intensjonen i samhandlingsreformen

Helsedirektoratet anbefaler i faglig nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet at unge med rusmiddelproblemer tilbys rask og alderstilpasset oppfølging. Videre fremheves brukermedvirkning, tid og fleksibilitet i behandling som avgjørende ettersom barn og unge har mye ambivalens rundt avslutning av rusbruk.

Vi mener det bryter med intensjonen i samhandlingsreformen å forvente at spesialisthelsetjenesten skal stå ansvarlig for relasjonen med unge over tid.

Og vi spør: Hva gjør at man tenker at tilbakehold etter paragraf 10–2 skal være mer virksom enn tvang eller tilbakehold etter barnevernslovens paragraf 6-2 b («Plassering av barn med alvorlige atferdsvansker»), som har en tidsramme på inntil ett år?

Etter at utredningen ble publisert, har Sørlandet sykehus fått flere innleggelser av barn etter paragraf 10-2. Erfaringen er at loven ikke nødvendigvis brukes til å redde liv, men representerer en ansvarsforskyvning fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) til spesialisthelsetjenesten.

Hva bør vi gjøre istedenfor?

Når fremtidige tjenester skal utformes, må metodene være kunnskapsbaserte og helhetlige, og de må være tilpasset barn og unge.

Utredningen foreslår å flytte ansvaret for barn og unge med alvorlig avhengighetsproblematikk fra Bufetat til spesialisthelsetjenesten. Nye krav kan ikke pålegges helseforetakene uten øremerket finansiering og uten en realistisk tidshorisont.

Skal man lykkes med en slik strukturendring, krever det gjensidig forpliktelse i samhandling. Det bør lages egne nasjonale forløp for forebygging og behandling på tvers av nivåer for denne gruppen.

Mye av det som kommer frem i utredningen, er lett å støtte. For eksempel anbefaler utvalget å satse mer på oppsøkende og arenafleksible tjenester, bedre samarbeid mellom aktører, kunnskapsløft om rusbehandling for barn og unge og bedre hjelp til de barn og unge som sliter mest.

Det heter seg at en god barndom varer livet ut. Det er vanskelig å tro at langvarig tvangsinnleggelse på sykehus vil gi barna de beste oppvekstvilkårene.

Økt bruk av tvang har ikke støtte i forskning og er ikke løsningen for å lykkes.

Ungdom sier selv at de trenger tid og forutsigbarhet. De ønsker god støtte av voksne de kan utvikle tillit og en god relasjon til, og som følger dem opp der de er. Dette er ikke erfaringene fra tvangsinnleggelser.

Barn og unge med rusmiddelproblemer fortjener at vi bruker tid og ressurser på å finne løsninger som faktisk virker for dem.