3 hours ago
1
Saken oppsummert
- TV-journalisten Rima Iraki ser tilbake på sin families historie etter at bestefaren måtte flykte fra Palestina under den arabisk-israelske krigen i 1948.
- Irakis foreldre møttes mens de jobbet på flyktningleiren Tel al Zataar. I 1976 overlevde de en brutal massakre i leiren der 1600 mennesker ble drept.
- Familien startet et nytt liv i ulike land, og endte til slutt i Norge.
- I 2020 ble familien Iraki rammet av en ny tragedie. Rima Iraki beskriver det som at livene til familien plutselig ble allemannseie.
Oppsummeringen er laget med kunstig intelligens (KI) fra OpenAI. Innholdet er kvalitetssikret av TV 2s journalister. Les om hvordan vi jobber med KI
Når journalist og forfatter Rima Iraki (42) tenker tilbake på dagen hun ble født, tenker hun på det som dagen da enda en statsløs palestiner kom til verden.
Nå har hun dypdykket i sin egen familiehistorie. Den er preget av blodige kriger, løsrivelser, frykt og død. Men også av nye begynnelser, håp og menneskelig styrke.
Iraki-familiehistorien er lang, men vi nøyer oss med å skru tiden nesten 80 år tilbake.
Slummen i et fremmed land
I 1948 levde Rima Irakis bestefar, Ahmed, et velstående og behagelig liv i Palestina. Men da den arabisk-israelske krigen brøt ut, måtte rundt 750.000 palestinere flykte til sine arabiske naboland, deriblant Libanon.
Her endte Ahmeds familie opp. Rimas far, Youssif, var bare tre år da familien dro på flukt.
Fra å være en rik mann og leder av landsbyen Arab el Raml, ble Irakis bestefar nå en fattig mann med adresse i et slumområde i Libanon. Et sted Rima Iraki sier ble kalt for «elendighetens belte».
– Det var en kjempestor belastning for Libanon å få alle disse flyktningene. Familien min måtte starte helt på nytt, og ble sett på som en byrde der de endte opp, forteller hun Iraki til TV 2.
Da pappa Youssif ble voksen, utdannet han seg til å bli lege i den daværende Sovjetunionen. Seks år senere vendte han tilbake til Libanon – som fra 1975 opplevde flere interne væpnede konflikter.
I flyktningleiren Tel al-Zataar møtte han den libanesiske sykepleieren Fadia. Mens det ble utkjempet en borgerkrig i Libanon, jobbet duoen lange dager under krevende forhold med lite mat og drikke.
Så, mens de arbeidet side om side, oppsto varme følelser.
– Det var som en klisjé: legen og sykepleieren. Det man ofte glemmer, er at det selv i kriser og selv i krig er mange lyspunkter.
Men det var vanskelig å være kjærester midt i en krig. Og en skjebnesvanger sensommerdag skulle en krevende tilværelse bli enda verre.
Massakren
Den 12. august 1976 ble teltleiren rammet av en brutal massakre. Minst 1600 mennesker ble drept. Mørketallene er store. Medisiner, vann og mennesker fikk verken slippe inn eller ut av området. Barn begynte å dø av dehydrering.
Rima Iraki sier i dag at hun ser flere paralleller til hva man har bevitnet på Gaza under krigen mellom Israel og Hamas.
Norsk lege på Gaza: Nå har noe endret seg
Mot alle odds overlevde Irakis foreldre.
– Som barn hørte jeg bruddstykker av hva som skjedde i leiren den dagen, men jeg forsto ikke betydningen av det de sa, erindrer 42-åringen.
Massakren satte sine spor. I voksen alder ser Iraki hvordan traumene har gitt foreldrene et behov for kontroll på hverdagen. Kroppene er preget av «vondter». De kan være skvetne og reagere på lyder.
Palestinakrigen og flyktningleirmassakren
- Den første arabisk-israelske krigen foregikk mellom 1947 og 1949. I Israel er den kjent som «frigjøringskrigen», mens palestinerne kaller den for «katastrofen».
- Krigen var først og fremst en kamp om et landområde som to nasjonale bevegelser har fortsatt å prøve å gjøre krav på i nyere tid.
- Angrepet på flyktningleiren Tel al Zataar i Libanon skjedde i 1976, i forbindelse med den libanesiske borgerkrigen mellom muslimer og kristne.
- På den tiden huset leiren cirka 15.000 mennesker. Rundt 1600 ble drept i massakren. 6000 overga seg, og mange av dem ble siden drept.
Kilder: Store norske leksikon og Encyclopaedia Britannica
Før kunne Iraki le litt av det. Men så har hun innsett hvorfor de er sånn. At kroppene deres fortsatt er i beredskapsmodus.
Når du ikke tilhører noe land
På starten av 80-tallet forflyttet Irakis far og mor seg nok en gang til et nytt land – denne gangen i Øst-Berlin i Tyskland under den kalde krigen.
Der, i 1982, ble Rima Iraki født. Den dagen fikk verden nok en statsløs palestiner, sier hun.
– Det var sånn jeg ble sett på. Jeg tilhørte ikke noe land, jeg var en flyktning. Når foreldrene dine er flyktninger, så tilhører du ikke noe, sier 42-åringen.
Hun ser på det som et problem som oppsto i 1948, da bestefaren ble flyktning, og som forplantet seg videre da hennes far endte opp med å være flyktning resten av livet.
En ny start – igjen
I 1988 kom familien Iraki til Norge. For Fadia og Youssif ble ankomsten i Norge nok en gang et møte med et fremmed land der de måtte lære seg språket og stable et nytt nettverk på beina.
Å få seg en relevant jobb som flyktning var ingen selvfølge. Derfor jobbet faren en periode gratis på sykehuset, for å komme seg inn i systemet.
– Du kan tenke deg å skulle starte helt på nytt igjen i en alder av 40 år, sier Rima Iraki.
I oppveksten kjente hun ofte på hvor annerledes hun var fra sine jevnaldrende. Hun observerte også hvordan foreldrene slet med å kommunisere. Da måtte unge Rima oversette for dem.
– Det var jo flaut. Etter hvert begynte jeg å skamme meg. Jeg lette etter noen som var lik meg, uten at jeg helt kan forklare nå hvorfor det var så viktig.
Iraki og søsknene vokste opp med ett bein i hver kultur. Hjemme fikk de servert falafel – og fårikål. Kjøttkaker i brun saus og lapskaus. Oppskrifter Irakis mor fant i Allers og Hjemmet-blader som naboene hadde kastet i papirdunken. Ifølge datteren har hun fortsatt en perm med avrevne oppskrifter fra den tida.
Da 42-åringen skulle velge studier, ble det journalistutdanning i Queensland i Australia. Etter å ha jobbet i VG ble hun etter hvert et kjent fjes på NRK – deriblant i «Dagsrevyen» og i den relativt nye satsingen «Festen etter fasten».
Nå har hun skrevet boka «Flukten fra Palestina» for å få familiehistorien mellom to permer. Der har også en mye omtalt drapssak fått plass.
– Livene våre var allemannseie
Den 19. juli 2020 opplevde nemlig familien Iraki å bli rystet i grunnvollene på nytt. Brødrene Gabriel (1) og Mikael (7) ble funnet drept hjemme i morens leilighet. Tragedien preget hele Norge i lang tid.
Mor dømt for dobbeltdrap – trekker anken
Guttene var Rima Irakis nevøer, og moren deres var Irakis tidligere svigerinne – brorens ekskone. Hun ble dømt til 21 års fengsel.
– Vi var på norgesferie og jeg husker jeg tenkte «huff, så fælt» da jeg leste om det i mediene, forteller Iraki.
Etter hvert kom telefonsamtalen som hun fortsatt husker godt i dag. Beskjeden om at dette var en nyhet som i aller høyeste grad handlet om familien. Hennes familie.
Mens barna hennes satt i nærheten, prøvde Iraki å finne ut av om dette kunne stemme. Det tok lang tid før politiet kontaktet de pårørende, sier hun.
– Plutselig var livene våre allemannseie. Jeg brukte mye tid på å nærmest drive brannslokking. Å ta vare på broren min, søsteren min og foreldrene mine.
Så var det jo hennes egne barn. Hvordan skulle hun si til dem at fetterne deres var blitt drept, og at det var moren deres som hadde gjort det?
– Jeg var redd barna mine skulle bli redd meg, forteller Iraki i dag.
En stund lurte hun på om hun i det hele tatt turte å gå på butikken, i frykt for å bli gjenkjent som «hun fra den familien».
I dag, fem år etter at nevøene ble drept, sier hun at hun ikke kan peke konkret på hvordan familien klarte å leve videre etter tragedien.
– Jeg har ikke noe fasitsvar på det. Familien har sørget på ulikt vis.
Kanskje finnes svaret i at flere generasjoner Iraki-familier har klart å stå på beina tross kriger, død og å måtte slå rot i et fremmed land igjen og igjen.
I en passasje i «Flukten fra Palestina» kan man lese følgende:
«Det føltes så uendelig urettferdig at pappa og mamma, som hadde opplevd så mye motgang og smerte, i tillegg skulle bli frarøvet barnebarna på en så brutal måte.
Men idet kistene skulle senkes og jeg sto der med mitt følelsesløse steinansikt, slo det meg.
Krigene, traumene og flukten. Alt det de hadde erfart om hvor rått, brutalt og vondt, men også fint, vakkert og rikt livet kan være. Midt i en krig eller en flukt.
Rotløsheten, summen av alt sammen, hadde rustet dem til å takle øyeblikket. De, og foreldrene deres igjen, hadde vist oss hvilken styrke som kan bo i oss mennesker, og hvordan det er mulig å reise seg – igjen og igjen – uansett hvor bunnløs sorg, eller hvor dyp tragedien er.»
English (US)