Trump viser de farligste og mest groteske sidene ved «krimmigrasjonskontroll»

President Donald Trump signerte 20. januar en ordre som begrenser nyfødte retten til amerikansk statsborgerskap. Foto: Evan Vucci, AP/NTB

Donald Trumps innvandringspolitikk viser de farligste og mest groteske sidene ved «krimmigrasjonskontroll».

Et av Donald Trumps viktigste valgløfter var å deportere 11 millioner ulovlige innvandrere. Etter at han overtok makten, erklærte han unntakstilstand ved den sørlige grensen og sendte store militære styrker dit.

Han signerte en ordre om å begrense den grunnlovfestede retten til statsborgerskap for barn som fødes i USA av utenlandske foreldre.

I tillegg har han beordret gjenåpningen av Guantánamo-leiren som et steg i deportasjonsprosesser og har tatt i bruk krigslov fra 1798 for å utvise antatte gjengmedlemmer.

Trump utøver også hardt press mot latinamerikanske land til å ta imot uønskede migranter og har inngått en avtale med El Salvadors president om fengsling av dem som er deportert fra USA, i landets beryktede høysikkerhetsfengsler.

Ekstreme proporsjoner

Presidenten og administrasjonen stigmatiserer systematisk migranter som kriminelle. Utlendingsloven brukes som et middel i bekjempelsen av gjengkriminalitet.

Denne koblingen mellom innvandrings- og kriminalitetskontroll – ofte omtalt som «krimmigrasjonskontroll» – er en utvikling som vi også har sett i europeiske land, inkludert Norge. Likevel utspiller denne trenden seg i dagens USA under ekstreme proporsjoner og utfordrer sentrale rettsstatsprinsipper.

Politikken retter seg primært mot innvandrere og deres etterkommere og utfordrer deres (grunn)lovfestede rettigheter og rettssikkerhet.

Men den har også en slagside rettet mot det amerikanske rettsapparatet. Justisdepartementet har gitt ut et memorandum med instruksjoner om å etterforske og rettsforfølge alle statlige tjenestemenn som motsetter seg håndhevelsen av føderale immigrasjonslover. Dette retter seg særlig mot såkalte tilfluktsbyer (sanctuary cities) som tradisjonelt har vist toleranse for irregulær migrasjon.

Borgermestere av Chicago, Boston, New York og Denver utfordret nylig i en høring republikanernes kobling mellom innvandring og kriminalitet. Trump har også satt i gang en kampanje mot dommere og advokater som utfordrer hans innvandringspolitiske tiltak. Han ba nylig om riksrett mot en dommer som stoppet en deportasjon, noe som førte til en sjelden irettesettelse fra høyesterettsjustitiarius.

Hvor effektiv er Trump?

Det gjenstår å se hvor effektiv Trump blir i å oppnå sine mål. I sin første periode klarte han aldri å overgå Barack Obama, som deporterte over tre millioner mennesker, flere enn noen annen amerikansk president.

Trump ligger så langt også under det nivået som Joe Biden hadde det siste året av sin presidentperiode. Og selv om Trump-administrasjonen liker å fremheve at det så langt i år er registrert et historisk lavt antall irregulære grensepasseringer, skjedde det meste av denne nedgangen allerede i 2024.

Det kan også tenkes at den generelle svekkelsen av det amerikanske statsapparatet og dens «effektivisering» i Elon Musks regi, samt motstanden på lokalt nivå, kommer til å påvirke Trumps gjennomføringsevne.

Er det slik at Trump egentlig skaper mer støy enn han gjennomfører? «Bjeffer» mer enn han «biter»?

Politikken hans benytter seg bevisst av høyt kontroversielle og symbolske tiltak som fremstår handlekraftige og oppnår stor publisitet.

Han er ikke redd for å utfordre etablerte tradisjoner og rettslige prinsipper eller ty til det groteske. Som for eksempel å spre bilder av de utviste i lenker og håndjern, med bøyde hoder på vei ut av flyet på Guantánamo.

Det viser seg nå at de Guantánamo-internerte er tilbake i USA siden kostnadene med å drive leiren er for høye. Men ved å plassere innvandrere på et sted som befinner seg i rettsstatens blindsone, og som har vært forbeholdt de farligste av de farlige, ble den symbolpolitiske effekten oppnådd.

Politisk teater

Det kan dermed tenkes at for Trump er innvandringspolitikken ikke bare et mål i seg selv, men fungerer som en form for politisk teater som styrker hans makt.

Gjennom bøllete oppførsel og «seire» overfor andre statsledere (som for eksempel Colombias president, som nektet å ta imot colombianske statsborgere i håndjern) stadfester han USAs hegemoni som en forlengelse av sin egen personlige makt.

Innvandringspolitikkens høyt kontroversielle og symbolske sider appellerer til hans primære velgergrupper. Ved å stille spørsmål ved innvandreres grunnlovsfestede rettigheter til medlemskap setter han «ekte» amerikanere først, samtidig som han sprer frykt og skaper usikkerhet i store befolkningsgrupper.

Han viser også at han setter seg selv og sin ideologiske overbevisning over grunnloven. Innvandringspolitikken er det området hvor han mest tydelig utfordrer domstolenes makt og undergraver rettsstatsprinsipper.

Trump selv, og administrasjonen, sender stadig signaler om at de ikke kommer til å la seg begrense av domstolene. Derfor er signaleffektene av Trumps innvandringspolitikk (dens «bjeffing») farlig, siden den litt etter litt flytter grensene for hva som er mulig å gjøre. Den forskyver maktbalansen i hans favør og undergraver USA som en rettsstat.