Trump improviserer geopolitikk. Og pressen applauderer.

Etter snart et tiår med Trump burde det være klart at han lever og ånder for oppmerksomhet, en oppmerksomhet som fôrer både hans tilhengere og pressen, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra november i fjor. Foto: Alex Brandon, AP/NTB

Den viktigste grunnen til at Donald Trump igjen foreslår å kjøpe Grønland, er at hans politiske modus operandi er realitystjernens.

Donald Trump vil kjøpe Grønland. Igjen. Og kommentatorer står i kø for å kommentere. Igjen. Sist Tone Sofie Aglen hos NRK 7. januar. Men nye utspill bærer ikke nødvendigvis noe nytt innhold.

Ingen nye momenter

Aglen skisserer tre geopolitiske grunner til at Donald Trump viser interesse for Grønland:

• Strategisk beliggenhet (den nordlige sjøruten)
• Militær betydning (baser, sjømilitært nærvær og missilforsvar)
• Ressurser (sjeldne jordarter og andre mineraler)

Hun har helt rett i at disse tre momentene er blitt dratt opp for å skape blest om Grønland – av grønlendere som har ønsket oppmerksomhet og investeringer, av dansker som har ønsket å fremheve betydningen av dansk suverenitet, og av selvutnevnte geopolitikere både her og der.

Det er heller ingen som vil nekte for at Grønland har den beliggenheten øya faktisk har, med de naturressursene som alt er påvist.

Det er imidlertid ingen av disse momentene som er nye, og heller ingen av dem som tilsier at amerikansk suverenitet over Grønland skulle være nødvendig eller ønskelig.

Interesse siden 1867

USA har hatt en strategisk interesse for Grønland helt siden kjøpet av Alaska i 1867 og foreslo også i etterkant av andre verdenskrig å kjøpe øya fra Danmark. Nato og forsvarsavtalen med Danmark gjorde imidlertid kjøp unødvendig.

Videreføring av status quo på Grønland, med dansk suverenitet og grønlandsk selvstyre, burde i prinsippet gi USA alle muligheter til å bevare den overordnede strategiske kontrollen over denne delen av Arktis og å sikre sine militære interesser.

Dette uten å måtte overta ansvaret for å administrere et landområde som er over fem ganger så stort som Norge, med et folketall så vidt større enn Tønsberg.

Trolig billigere å kjøpe mineralene

Allerede for 15 år siden ble betydningen av grønlandske mineraler for resten av verden diskutert. Det ble spekulert på om Kina kunne ønske å sikre seg dem. Deretter har utviklingen gått sakte.

Slike mineraler er generelt dyre å utvinne, og utvinning kommer ofte med store miljøkonsekvenser. Grønland mangler i utgangspunktet infrastruktur som kan gjøre utvinning og transport lett. Selv med global oppvarming er klimaet ekstremt krevende, og det er betydelig lokal motstand mot naturinngrep og import av utenlandsk arbeidskraft.

Det er også en risiko for å overvurdere mangelen på disse mineralene. Når det er manko på dem, er det oftere fordi etterspørselen har vokst fort enn fordi de er sjeldne. En studie fra 2024 antydet at innen 2050 vil mellom 30 og 40 prosent av det globale behovet kunne dekkes av resirkulering.

Hvis USA har et umettelig behov for slike mineraler, er det trolig billigere å kjøpe dem, eventuelt selv å investere i gruver på Grønland, uten å kjøpe øya først.

Danmarks internasjonale status

Videre trekker Aglen frem poenget om at Grønland bidrar til Danmarks internasjonale status og «gjør Danmark interessant storpolitisk» – et forhold Donald Trump «skjønner seg på … bedre enn de fleste».

Det er riktig at danskene mener at deres internasjonale status øker som en konsekvens av riksfellesskapet med Grønland. Som en dansk byråkrat uttrykte til oss under et feltarbeid på øya: «Uten Grønland er Danmark bare nok et Benelux-kongedømme.»

Vi er usikre på om Aglen antyder at Trump ønsker å svekke Danmarks rolle i det storpolitiske spillet. Men det er uansett vanskelig å lese interessen for Grønland som et utslag av spesiell innsikt i storpolitiske forhold.

Mangler grunnleggende forståelse

Donald Trump har gang på gang vist at han mangler en grunnleggende forståelse for stormaktspolitikk.

Hans forståelse av internasjonal politikk begrenser seg til enkle transaksjoner, uten tanke på langsiktige strategiske allianser og diplomati – som er avgjørende for stormakters innflytelse globalt.

Trump mangler tilsynelatende også fullstendig forståelse for hvor mye USA har tjent på sin rolle som hegemon.

Man kan si mye om Trump, men han er ingen ny Kissinger. Trumps fremmedgjøring av allierte gjennom sitt forhold til Vladimir Putin og Kim Jong-un bidrar ikke til noen styrking av USAs internasjonale posisjon.

For en presse besatt av klikk kan Trumps fokus på kortsiktige gevinster og oppmerksomhet gjennom skandaløse utsagn fort gi inntrykk av at han mestrer noe. Hvorfor ellers skrive om ham? Men at han mestrer stormaktspolitikk, er på grensen til det absurde.

Lever og ånder for oppmerksomhet

Det Aglen gjør, er å overse den viktigste grunnen til at Donald Trump igjen foreslår å kjøpe Grønland, nemlig at hans politiske modus operandi er realitystjernens.

Etter snart et tiår med Trump burde det være klart at han lever og ånder for oppmerksomhet, en oppmerksomhet som fôrer både hans tilhengere og pressen.

Oppstyret rundt Grønland (og parallelle utsagn om Canada og Panama) synliggjør medienes rolle i dette spillet. Som Trump selv skrev i boken «The Art of the Deal»: «One thing I've learned about the press is that they're always hungry for a good story, and the more sensational the better (...) If you do things that are bold or controversial, the press is going to write about you.»

Spørsmålet mediene bør stille, heller enn å flokke seg rundt det Trump til enhver tid retter fokus mot, er hva som ikke dekkes mens dette pågår.

Kontroversielle utnevnelser til den nye administrasjonen, mulige benådninger, tollpolitikk og Ukrainas fremtid stilles i skyggen for «vet du hva Trump har foreslått nå?».