Trump fyrer opp gatekamp

1 day ago 7

Kortversjonen

En journalist som har fulgt USA i fem tiår reflekterer over landets utvikling.
Tidligere så han USA som sitt andre hjemland, men slik er det ikke lenger.
Han beskriver splittelsen og utfordringen med å oppnå den amerikanske drømmen.
Til tross for perioder med samhold, spesielt etter kriser, er landet fortsatt fylt med dype konflikter.

I fem tiår har jeg fulgt USA som journalist og kommentator. Lenge tenkte jeg på USA som mitt andre hjemland. Slik er det ikke lenger.

Det er en nasjonal myte om USA som frihetens hjemland, med ubegrensede muligheter for alle.

Virkeligheten er en annen. Det er blitt enda tydeligere i dag.

For 60 år siden sto kampen om like rettigheter for alle. Nå har USA en president som ikke nøler med å sette inn væpnede styrker mot landets egne borgere.

Johnson i 1965 og Trump i 2025 er de eneste eksemplene fra de siste 60 årene på at presidenter sender væpnede styrker mot delstatsmyndighetenes vilje. Johnsons begrunnelse var en helt annen enn Trumps.

I 1965 sto kampen om å sikre de svartes stemmerett i sørstatene. Johnson støttet borgerrettighetsbevegelsens marsj til Selma i Alabama, etter at de var blitt angrepet av lokale politistyrker og en organisert mobb.

Johnson sa at å nekte borgere rettferdighet på grunnlag av deres hudfarge var et forræderi mot Amerika og landets idealer.

Trump sender nasjonalgarden og US Marines til Los Angeles på grunn av demonstrasjoner mot hans innvandringspolitikk.

–Det ser riktig ille ut i L.A. SEND INN STYRKENE!!!, skrev Trump på Truth Social på mandag. Trump mener grensevaktsjef Tom Homan bør arrestere Californias guvernør, demokraten Gavin Newsom.

Presidenten er ikke interessert i å dempe spenningen. I stedet fyrer han opp under konflikten. Han vil vise makt i en politisk gatekamp.

VG har vært min arbeidsplass i 37 år og jeg har vært med på å dekke amerikanske presidentvalg i alle disse årene.

Like lenge har jeg lett etter hva som forener dette mangfoldige og kontrastfylte samfunnet.

USA har alltid fascinert meg. På godt og vondt. Et land med høye idealer og ofte en stygg virkelighet.

Dette er et forsøk på å lande, etter å ha skrevet om amerikansk politikk i fem turbulente tiår. I morgen blir jeg pensjonist.

Min Amerika-reise startet sommeren 1978 da jeg gikk ombord i et fly på Fornebu.

Jeg hadde fått et stipend for å studere på et college i Midtvesten, i hjertet av det norske Amerika.

Jeg husker den første morgenen jeg våknet i Minneapolis.

De jeg møtte på gaten hilste god morgen. Jeg ble tatt imot med vennlighet og åpenhet.

Som frilansjournalist var jeg til stede da Ronald Reagan drev valgkamp i Midtvesten før valget i 1980.

Endelig kunne jeg følge amerikansk politikk på nært hold.

I tankene mine hadde denne reisen begynt mange år tidligere.

1970-årene var preget av etterdønningene fra et dramatisk tiår med opptrappingen av Vietnamkrigen og drapene på president John F. Kennedy, presidentkandidat Robert Kennedy og borgerrettighetsforkjemper Martin Luther King.

Det pågikk en kamp mot rasediskriminering, for likestilling og større frihet.

Det var tiåret for oppbrudd og opprør: Bevegelsen fikk et navn: «68 generasjonen».

Det som skjedde i USA formet de som var unge på 70-tallet.

Jeg demonstrerte mot USAs krigføring i Sørøst-Asia, men jeg ble også inspirert av unge amerikaneres frigjøring fra gamle normer og begrensninger.

Kulturrevolusjonen kom til uttrykk i musikk, filmer og tekster.

Etter en revolusjon kommer en reaksjon. Frostnettene meldte seg raskt etter det som ble kalt «Kjærlighetssommeren» i 1967.

Jeg kom til USA for første gang tolv år senere.

I 1979 holdt president Jimmy Carter en tale som var brutalt ærlig, men som ikke hjalp ham da han søkte gjenvalg.

Han tapte, Reagan vant. Det som beseglet Carters politiske skjebne var at amerikanerne på ambassaden i Iran ble tatt som gisler.

Carter snakket om en tillitskrise som rammet nasjonens «hjerte, sjel og ånd».

– Vi kan se denne krisen i en økende tvil om meningen i våre liv og i tapet av en felles hensikt for vår nasjon.

Da var også presidenten på leting etter Amerika.

Amerikanerne er alltid på leting, etter det som i Konstitusjonen beskrives som en mer perfekt union.

Retten til å søke etter lykken ble skrevet inn i uavhengighetserklæringen i 1776. Som en av de umistelige rettigheter sammen med retten til livet og friheten.

Amerikanernes leting etter mål og mening blir synlig i de brå omveltningene, fra det progressive til det reaksjonære.

I musikk og filmer er rastløsheten, en opplevelse av tomhet og drømmen om noe annet og bedre et gjennomgangstema.

Om oppbrudd og flukt, om å krysse en delstatsgrense og legge fortiden bak seg.

– Jeg ser fortsatt etter min egen versjon av Amerika, synger Lana Del Ray i «Looking for America». Hun skrev sangen i 2019, som en stille protest etter flere masseskytinger.

Første gang jeg tok en Greyhound-buss fra New York City ble jeg selvsagt minnet om Simon & Garfunkels «America» fra 1968 da de talte bilene på New Jersey Turnpike:

«They’ve all come to look for America».

De leter alle etter Amerika.

I en Greyhound fra Michigan reflekteres det i sangen: –⁠ Jeg er tom, det gjør vondt og jeg vet ikke hvorfor.

Hvilken av disse presidentene mener du har gjort den beste jobben?aJimmy CarterbRonald ReagancGeorge H.W. BushdBill ClintoneGeorge W. BushfBarack ObamagDonald TrumphJoe Biden

Da Ronald Reagan vant presidentvalget omtalte han USA som «en skinnende by på en høyde».

– De kommer ikke hit som hvite eller svarte, de er ikke jøder eller kristne, konservative eller liberale, demokrater eller republikanere. De er amerikanere med ærefrykt for det som har vært og for dem fortsatt er en skinnende by på høyden.

Reagan er ikke den eneste president som har brukt et bilde fra Bergprekenen i Matteusevangeliet om den lysende byen på høyden.

I beste fall er det en visjon om USA som et forbilde for verden.

Carter var allerede den gangen bekymret for at veven som holder samfunnet sammen skulle gå i oppløsning. I dag er det enda større grunn til bekymring.

Splittelsen er så dyp, mistenksomhet så stor og virkelighetsforståelsen så forskjellig at det truer fundamentet i det amerikanske demokratiet.

Fellesskapet Reagan snakket om fantes ikke da, og slett ikke i dag. Slik kan stormingen av Kongressen i 2021 være et forvarsel om hva USA har i vente.

Donald Trump kaller at de som i dag demonstrerer i California for opprørere. Myndighetene i Los Angeles mener de er full i stand til å håndtere noen hundre demonstranter, som for det meste er fredelige. Det alvorligste tilfellet av et voldelig opprør i USA kom etter at Trump oppildnet tilhengerne til kamp 6. januar 2021 for å stanse godkjenningen av det presidentvalget han tapte.

I mine øyne er ikke USA i ferd med å bli storslått igjen.

Trump gjør i stedet USA mer intolerant, snevrere og tilbakeskuende. Han leder den minst kvalifiserte administrasjon av noen. Eneste kvalifikasjon synes å være blind lojalitet til presidenten.

I USA har jeg møtt både mennesker på solsiden og de som lever i ytterste fattigdom.

Det er et land rikt på kreativitet og innovasjon, men for de fleste blir ikke den amerikanske drømmen oppfylt.

Amerikanere flest er omgjengelige og åpne, men noen er fylt av fordommer og hat.

Jeg så eksempler på det under valgkampen i 2008. Barack Obama skapte begeistring og håp hos mange, men blant andre frykt og raseri.

Å være korrespondent i New York var for meg en journalistisk drøm. Men jeg opplevde også marerittet 11. september 2001.

Etter terrorangrepet fant amerikanerne sammen, i alle fall for en stakket stund. I den nasjonale traumet ble det lettere å se en felles hensikt.

På støttekonserten for New York etter terrorangrepene sang David Bowie en lavmælt versjon av «America».

Alle er kommet for å lete etter Amerika, og i sorgen og sjokket hadde de funnet det samholdet som hadde gått tapt.

Etter at Donald Trump var blitt valgt som president for første gang holdt Paul Simon en stor konsert i New York. Han sang «America» og avsluttet med noen ord:

– Merkelige tider, ikke sant. Ikke gi opp!

Det er det ingen grunn til å gjøre.

USA har vært åsted for borgerkrig og perioder med stor sosial uro og voldsomme konflikter.

De har klart å komme seg gjennom større kriser enn i dag.

Og enn så lenge består visjonen om en mer perfekt union. Som er en søken etter hva Amerika kan og bør være.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article