Trump dobler innsatsen mot Iran, men kan tape hele bordet

Den amerikanske presidenten Donald Trump setter glatt Kongressen til side i viktige spørsmål og opptrer nærmest som en enehersker, skriver Kåre Aas. Foto: Noel Celis / Reuters, NTB

Iran-krigen kan bli Trumps største politiske feilgrep.

Ny krig og nye eskaleringer får nye og uforutsigbare konsekvenser, også blant president Donald Trumps mest lojale støttespillere hjemme i USA. Det kan være enda dårligere nytt for Europa.

Etter en knapp uke i Washington DC med kildesamtaler drar jeg hjem med en sterk følelse av at mange amerikanere føler seg maktesløse og usikre på USAs fremtid. De ser med stor skepsis på president Trumps håndtering av internasjonale spørsmål.

Andre er sinte på Trump fordi de opplever at han bruker for mye tid på internasjonale spørsmål og ikke på hjemlige problemer. Han ble stemt inn i Det hvite hus for blant annet å få orden på økonomien, mens realiteten er at han vikler seg inn i stadig nye situasjoner utenfor USA, nå sist med krigen mot Iran.

Innad i Maga-bevegelsen og blant republikanske politikere vokser misnøyen med Trump. Han har lagt ut på et krigseventyr de misliker, og derfor klistrer de merkelapper på ham som «løgner og sviker». Majorie Taylor Green, en av Trumps tidligere sterkeste medspillere, men som brøt med presidenten i februar, sa sist søndag at det var «absolutt unødvendig og uakseptabelt» å gå til krig mot Iran. Videre er hun tydelig på at de fleste amerikanere er grunnleggende mot denne krigen. «Vi lever våre vanlige liv og føler oss ikke truet av Iran.»

Tiltar kritikken, kan konsekvensen bli at Trump svekkes. Det skjer i så fall på et tidspunkt hvor andelen som har tiltro til presidenten, allerede er på et lavmål. Det er farlig for ham og det republikanske partiet bare måneder før mellomvalget i november. Det er allerede tegn til at de vil tape stort.

Hva er «mission accomplished»?

For å avslutte krigen må Trump erklære seg som seierherre. Det vil han lettest kunne gjøre ved å vise til at han har smadret det iranske lederskapet og hevde at Irans drømmer om kjernevåpen og langdistanseraketter er en saga blott.

Det er også det hans sterkeste støttespiller, hauken senator Lindsay Graham, mener. Utover det er det vanskelig å få tak på hva Trump ser for seg når det gjelder Irans fremtid. Hans uttalelser om at han har tre kandidater for hvem som kan styre Iran i fremtiden, er nok et uttrykk for en grunnleggende mangel på forståelse av hva han har begitt seg inn i. Iran er en langt større utfordring enn å pågripe president Nicolás Maduro i Venezuela, slik han gjorde i januar.

Selv om det er militær makt som har dominert gjennom helgen, vil krigen på et eller annet tidspunkt måtte avsluttes gjennom en politisk løsning. Det er god grunn til å anta at de diplomatiske kanalene er åpne, og at Oman fortsetter å spille rollen som budbringer mellom Iran og USA.

Tyskland, Frankrike og Storbritannia, som hadde sentrale roller da USA og Iran inngikk atomavtalen i 2015, er helt sikkert i løpende kontakt med USA og med kanaler inn til Teheran. Trumps ønske er nok at denne luftkampanjen, sammen med et indre press, vil fremtvinge regimeendring. En langvarig krig hvor USA går inn med bakkestyrker, slik de gjorde i Irak i 2003, er ikke aktuelt.

Trump er måtelig interessert i Europa. I hans øyne er vår verdensdel en rekke små land som han mener ligner altfor mye på det demokratiske partiet, altså hans politiske fiender på hjemmebane. Hans gjentatte understrekning av at Ukraina er Europas ansvar, er reell.

Selv har Trump hatt et sterkt engasjement for å få en slutt på krigen. Men presset mot den russiske presidenten Vladimir Putin uteblir. Løsningen i Trumps hode er at Ukraina skal gi fra seg Donbas mot at USA stiller opp for å garantere for Ukrainas sikkerhet. Det er en løsning hverken Ukraina eller Europa kan leve med. Konsekvensen er at krigen med all dens lidelse vil fortsette.

Fortsatte utfordringer for Europa – og Danmark

Frykten for at USA i større grad kan trekke seg tilbake fra Europa, er noe europeiske regjeringer er fullt bevisste på. Styrkingen av Europas forsvarsevne er en del av svaret. Det samme er signalene fra stadig flere Nato-land om at deres sikkerhet må ivaretas gjennom en eller annen form for kjernefysisk avskrekking. Frykten er at USA en dag vil trekke sine atomvåpen ut av Europa, og at vi dermed står uten en reell atomvåpenavskrekking mot Russland.

Den umiddelbare utfordringen i forholdet mellom USA og Europa er imidlertid Grønland. Trump lot seg overtale til å forlate ultimatumet om å innlemme Grønland i USA og heller innlede en dialog med Grønland og Danmark. Det er imidlertid ingen grunn til å la seg forlede til å tro at krisen er over.

Mange i Washington DC tror at Trump vil være misfornøyd med ethvert forhandlingsresultat som ikke innebærer at Grønland blir en del av USA. Han er besatt av tanken om å gå inn i historien som den presidenten som utvidet USAs territorium. Det er ikke spørsmål om truslene vil bli fremsatt på nytt, men snarere når det vil skje.

Frykt for selve demokratiet i USA

I nyere tid er Trump den amerikanske presidenten med mest makt. Han setter glatt Kongressen til side i viktige spørsmål og opptrer nærmest som en enehersker. Mellomvalget i november vil kunne sette en stopper for dette, men det forutsetter at valget faktisk finner sted, og at Trump aksepterer valgresultatet om republikanerne taper valget.

Andelen som betviler begge deler, er stor og økende. Mange av mine kontakter har mistet troen på at det amerikanske demokratiet vil bestå. Andre igjen har nærmest gitt opp og er oppriktig redde for sin egen og sin families fremtid. Det er bedrøvelig og urovekkende å høre om redselen de bærer på.

Trump har fortsatt en stor maktbase blant politiske meningsfeller, kapitalkrefter, Maga-bevegelsen og blant millioner av amerikanere. Utsendelsen av ulovlige innvandrere applauderes, men ikke at ICE går så hardhendt frem. Det opprører mange at mindreårige barn blir pågrepet, og at liv er gått tapt. ICE vil om kort tid være en av verdens største «sikkerhetsstyrker», og det bygges nå interneringsleirer som skal kunne ta imot en million ulovlige innvandrere. Det høres uhyrlig ut, men i USA er holdningen at disse menneskene må sendes tilbake dit de kom fra.

I Trumps tale til nasjonen 24. februar var et av hans viktigste budskap at økonomien går så det suser, med økonomisk vekst og nedgang i prisveksten. Det var akkurat det samme budskapet den tidligere president Joe Biden fremførte i sin siste tale til nasjonen.

Problemet til dem begge er at opplevelsen den jevne amerikaner har, er den stikk motsatte. De har dårligere råd enn for et år siden, og amerikanerne frykter for sine barns fremtid.

Lykkes ikke Trump med å snu denne frykten, vil velgerne fortsette å vende ham ryggen.