Trump antydet at USA kan styre Venezuela. La oss se forbi amerikansk retorikk og inn i venezuelansk maskineri.

Venezuelas fungerende president Delcy Rodríguez har nylig foreslått endringer av landets oljelover. Slik skal det blir lettere for nordamerikanske oljeselskaper å operere i landet, skriver kronikkforfatterne. Foto: Leonardo Fernandez Viloria, Reuters/NTB

Når Donald Trump snakker om at han kan styre Venezuela, kan det si oss noe om oljeøkonomiens strukturelle svakhet.

Venezuela er ikke bare et land med olje. Venezuela er – og har lenge vært – en petrostat. Det betyr at den som får kontroll over overskuddet fra landets rikholdige oljeforekomster, er den som reelt sett styrer staten.

Da USAs president Donald Trump 4. januar antydet at USA i praksis kan «styre Venezuela», skapte det forvirring. Men for å forstå hvorfor slike utsagn i det hele tatt kan tas på alvor, må vi se forbi amerikansk retorikk og inn i maskineriet til den venezuelanske staten, som i over hundre år er blitt smurt av olje.

En petrostat styres gjennom ressurskontroll

Siden den første kommersielle oljebrønnen i 1914 og frem til landet var verdens største oljeeksportør i 1928, ble staten, økonomien og klassestrukturen bygget rundt oljeinntekten.

Nasjonaliseringen i 1976 skapte det statseide oljeselskapet PDVSA, som raskt ble omtalt som en «stat i staten». I praksis fikk Venezuela et dobbelt styre: formelle institusjoner på papiret og en oljeøkonomi med egen beslutningslogikk i praksis.

Dette skapte en overklasse med prangende forbruk, urbane privilegier og stor avstand til den fattige befolkningen – både geografisk og ideologisk.

Slik kunne Venezuela fremstå som både velfungerende og demokratisk, men for flertallet var staten fjern, velferden utilgjengelig og hverdagen preget av marginalisering.

Chávez flyttet makten – men beholdt logikken

Da Hugo Chávez kom til makten i 1999, brøt han med de gamle elitegruppene som styrte oljeindustrien.

Han gjorde det venezuelanske statlig oljeselskapet PDVSA til en del av sitt politiske prosjekt og kanaliserte oljerenten direkte inn i en rekke sosiale programmer.

For første gang opplevde mange fattige venezuelanere at staten leverte konkrete tjenester: helseklinikker, matdistribusjon, boliger og lokaldemokratiske råd. De fattige fikk tilgang til institusjoner og rom som tidligere var forbeholdt de «hvite og rike».

Selv om Chávez’ oljepolitikk skapte begeistring blant de fattigste, fikk den nye retningen også arg motstand fra landets gamle elite. Slik forsterket oljen både inkludering og polarisering.

Men Chávez endret ikke selve styringslogikken. Han gjorde staten enda mer avhengig av oljen – og dermed mer utsatt når inntektene svingte.

Petrostatens grunnproblem ble forsterket: Makt er ikke noe som bygges nedenfra, men fordeles ovenfra, gjennom oljen. Denne videreføringen av petrostatens logikk la grunnlaget for utviklingen som fulgte.

I dagens Venezuela sitter det gamle regimet fortsatt formelt ved makten, men staten er svakere enn på lenge. Økonomisk kollaps, korrupsjon, millioner på flukt, intern splittelse og institusjonell utarming gjør det vanskelig å utøve effektiv myndighet.

Trump kan styre oljen

Når staten er svekket og interne aktører mangler legitimitet, kan andre hevde at de fyller tomrommet – ikke gjennom demokrati, men gjennom evnen til å sikre stabilitet og en jevn strøm av grunnrenteinntekter fra oljen.

Ved først å ha bidratt til å undergrave den sosiale kontrakten chavismen har hvilt på, gjennom økonomiske sanksjoner og regelrett blokade, har USA nå mulighet til å gi sårt tiltrengte lettelser. Dermed kan Trump også få hendene på det viktigste maktmiddelet i Venezuela: oljen.

Venezuelas fungerende president Delcy Rodríguez har nylig foreslått endringer av landets oljelover for å gjøre det lettere for nordamerikanske oljeselskaper å operere i landet. USAs kanonbåtdiplomati ser dermed ut til å presse Rodríguez til å gå på akkord med sin interne legitimitet blant tilhengere av chavismen, og heller søke et foreløpig samarbeid med Washington.

Petrostatens paradoks

Når Trump snakker om at han kan styre Venezuela, kan dette faktisk si oss noe om oljeøkonomiens strukturelle svakhet: En stat som er bygget rundt én enkelt ressurs, og som gjennom generasjoner har lært at makt springer ut av oljebrønnene, blir fort sårbar for ekstern aggresjon.

Det er petrostatens paradoks: Oljen som skulle gi landet suverenitet, er også det som gjør det mulig for Trump å påstå at han «styrer» Venezuela.