Tror vi lykken ligger i å utnytte alt og alle?

At det tilfeldigvis er hovedretten til hvaler, pingviner og store deler av økosystemet? Tja. Det er vel deres problem. De får omstille seg. Evolusjon, liksom.

Så med fisken. Makrellen som en gang var så vanlig at den nærmest hoppet opp i båten og torsk som kunne hentes hver dag på fiskeplassen. Nå er de presset hardt. Men det går nok fint. Vi har jo kvoter. Og justeringer. Og møter om kvotene. Og justeringer av møtene.

Og langs kysten bygger vi hytter, industri eller oppdrettsanlegg. I beste mening. Arbeidsplasser skal skapes. Lokalsamfunn skal leve. Og det gjør de – en stund. Helt til naturen begynner å svare. Litt lurv eller lus her, litt sykdom der, litt villfisk som forsvinner stille ut bakdøra.

Men heldigvis er ikke alle konsekvenser lokale. Noen kan eksporteres.

For når alt er gjort i beste mening, og regnskapene er på sitt peneste, finnes det jo steder i verden hvor pengene kan få det enda bedre. Litt mer sol. Litt lavere skattetrykk. Litt mindre konsekvenser.

Og der sitter vi igjen. Med arbeidsplassene som ble «effektivisert», naturen som ble «utfordret» – og en og annen tidligere kystnæring som nå lever et roligere liv som flyktninger i Sveits.

Men vi stopper jo ikke. For vi er jo ikke bare effektive i havet – vi er minst like kreative på land.

I skog og fjell bygger vi ned i samme tempo. Ikke for å overleve, men for å oppleve. For folk skal jo ha løyper, tilrettelagte naturopplevelser – parkeringsplass helt frem.

Midt oppi dette prøver reinsdyret å gjøre det de har gjort i tusenvis av år: vandre. Finne mat. Overleve vinteren. Litt upraktisk, egentlig, når de krysser traseen til en perfekt preparert skiløype.

Men det er klart – de kunne jo bare tilpasse seg litt bedre. Lære seg å lese reguleringsplaner. Kanskje booke tid i løypa.

Det er nesten litt rørende, egentlig. Denne kollektive troen på at det sikkert går bra til slutt. Fortsett litt til, en utredning – så ordner det seg nok.

All forskning sier det samme: Vi forbruker for mye. Punktum.

Det er som en global dugnad der alle møter opp – for å ta med seg mest mulig hjem.

Man kan jo begynne å lure: lider vi av en slags genetisk feilkobling? At vi tror lykken ligger i å utnytte alt og alle? Tømme havet, bygge ned kysten, presse ut det siste – og så sitte igjen og lure på hvorfor vi føler oss tomme selv.

For vi vet jo bedre. Vi lærer barna våre om rettferdighet. Om å dele. Om å ta vare på de svakeste. Om demokrati og ansvar.

Så blir de voksne.

Og ser verden der vi ikke tør å si ifra når uskyldige bombes. Der vi ser på urett – og scroller videre. Vi snakker varmt om verdier, men kaldt om konsekvenser.

Kanskje det mest absurde ikke er at vi ødelegger naturen. Men at vi gjør det mens vi later som vi ikke forstår hva vi holder på med.

Det er litt som å sage av greina vi sitter på – og samtidig diskutere hvilken håndsag som er mest lønnsom.

Men for all del. La oss fortsatt jobbe for mer vekst og fremskritt.