Trolig går vi inn i en nedgangstid som vil få finanskrisen i 2008 til å blekne i sammenligning

USAs kortsiktighet gir Kina enorme gevinster rett i fanget, skriver Iver B. Neumann. På bildet: Kinas leder Xi Jinping (t.v.) og president Donald Trump. Foto: Andy Wong, AP/NTB

Under Trump har USA nå virkelig gjort alvor av å gå til handelskrig. Den store vinneren i det pågående stormaktsspillet er Kina.

En av lærdommene USA og Vest-Europa trakk fra mellomkrigstidens farlige økonomiske spill, var at frihandel lønner seg. Dersom en vare kan produseres dyrt i én stat mens en annen kan produseres billig, og det er motsatt i en annen stat, lønner det seg for de to å handle med hverandre. Innsikten går tilbake til slutten av 1700-tallet, men før 1940-tallet ble den ikke realisert i særlig grad.

Det var viktigere for mange stater å beskytte egen produksjon enn å få samme vare billigere ved å kjøpe den fra et annet sted. Derfor praktiserte man det motsatte av frihandel, nemlig proteksjonisme.

Mange hundre millioner ut av fattigdom

Den verdensordenen USA innførte etter andre verdenskrig, la opp til stadig mer frihandel. Proteksjonismen, som først og fremst besto av at man skattla import fra andre stater (toll), ble gradvis nedbygget. Verdens handelsorganisasjon (WTO) regulerte dette. Et medlemskap der betydde adgang til å eksportere på lik linje med andre medlemmer.

En rekke stater, med Kina og Sør-Korea som kanskje de beste eksemplene, kom seg ut av fattigdom ved å eksportere masse billige varer. Forbrukere kunne kjøpe rimeligere varer enn det som var mulig ved å produsere dem selv. Alle vant. Fordelene har vært enorme. Globaliseringen, som skjøt fart fra 1970-tallet, fikk mange hundre millioner mennesker ut av fattigdom.

Det er dette president Donald Trumps nye tollsatser vil til livs. Slik Trump-regimet ser det, har Kina tjent mer enn USA. Sett fra Trumps side hjelper det ikke at USA muligens har tjent hist og her, så lenge andre har tjent mer. Dette er ikke tatt helt ut av tynne luften.

Trumps USA har mistet selvtilliten

Om alle skal produsere det de kan produsere billigst mulig, der de har det økonomer kaller en komparativ fordel, må de utvikle nye produkter når gamle forsvinner. Om bilproduksjon forsvinner til Kina, må USA videreutvikle gamle produkter eller utvikle nye for å henge med i dansen.

Det krever selvtillit å spille frihandelsspillet, spesielt når man er systemets ankerfeste eller hegemon, slik USA har vært.

Med stor makt følger stort ansvar, som «Spider-Man» ville ha sagt.

Det er denne selvtilliten Trumps USA har mistet. USA har stelt seg slik at det mangler de politiske mekanismene – velferdsordninger og høy moms – som Europa bruker for å utligne tap for grupper som taper på omstilling i økonomien. Dermed blir prosjektet i stedet å innføre toll, slik at amerikanske produsenter kan beskyttes mot en konkurranse Trump mener de ikke lenger kan nå opp i.

Toll skal møtes med mottoll. USAs enorme utenriksgjeld skal reduseres. Alle vil tape på dette. USA synes å mene at landet vil tiltrekke seg ny produksjon, fordi en bedrift som produserer i USA snarere enn utenfor USA, dermed vil komme unna tollen. Vi ser da også at noen bedrifter, for eksempel den norske møbelprodusenten Ekornes, overveier å flytte produksjon til USA.

Men hva med alle dem som vil slutte å investere i USA fordi det politiske klimaet under Trump ikke innbyr til det? Er for eksempel Oljefondets betydelige investeringer i USA sikre? Neppe.

Skattelette til de rikeste

Det er mye snakk om å forandre betingelsene for amerikanske statsobligasjoner, slik at investorer som holder slike, vil få mindre utbytte. En slik situasjon innbyr ikke til nye investeringer. Om USA blir altfor økonomisk og politisk ustabilt, vil land og stater også trappe ned på dollarreservene de sitter med.

I siste instans kan alt dette faktisk ramme selve forankringen for USAs økonomiske hegemoni, nemlig at dollaren er verdens reservevaluta.

Og USA er ikke alene om å tape på handelskrigen landet nå setter i gang. Den globale ressursutnyttelsen blir dårligere. Det grønne skiftet kan stoppe opp. Det blir dyrtid. Sannsynligvis går vi inn i en verdensøkonomisk nedgangstid som vil få effektene av finanskrisen i 2008 til å blekne i sammenligning.

Er dette virkelig nødvendig? Neppe. Dette er ikke gjennomtenkt utenriksøkonomisk politikk. Det er Trumps kortsiktige behov for å vise handlekraft på hjemmebane som synes å drive verket, ikke USAs og verdens langsiktige behov.

USA er tradisjonelt blant de landene i verden som importerer minst. Det som importeres, vil bli dyrere. Her er det viktig å huske på at den internasjonale arbeidsdelingen er kommet så langt at selv om amerikansk import er forholdsvis liten, sprer den seg på en rekke forskjellige produkter. En rekke varer vil altså bli dyrere. Dette gjelder ikke bare for amerikanske forbrukere, men også for næringslivet, som trenger varene i egen produksjon.

Videre skal gevinstene ved toll angivelig brukes til skattelette for USAs rikeste, ikke til sårt tiltrengt sosial omfordeling.

USA fremmedgjør alle

USA taper etter alt å dømme økonomisk på dette. Politisk taper det også, for en rekke land opplever den nye amerikanske proteksjonismen som unødvendig aggressiv. USA fremmedgjør alle – inkludert sine venner og allierte.

Det samme mønsteret kan man se på andre politikkområder. I diplomatiet finnes det en grunnleggende regel, som alle dagens stater (med unntak av Israel) i min levetid har fulgt. Den er enkel og vil gjenkjennes av alle som bor sammen med andre mennesker: Ikke skap konflikt med andre uten grunn. Gjør man det, fremmedgjør man mennesker.

Aggresjon kan lønne seg der og da, men det som oppleves som unødig aggresjon, ødelegger tillit.

Det blir vanskeligere å oppnå det man vil på lengre sikt. Verden blir et vanskeligere sted å få til ting. Når Trumps USA avvikler sikkerhetsgarantier, skjeller ut angivelig allierte statsoverhoder på TV og skaper humanitære kriser ved å trekke tilbake utviklings- og katastrofehjelp, mister USA godvilje, venner og allierte.

Vil snu seg mot Kina

Hvem er det så som tjener på den tiltagende amerikanske proteksjonismen og aggresjonen? Det er verdensordenens andre stormakt, Kina. Vel taper Kina økonomisk på handelskrigen USA setter i gang, men Kina vinner på alle andre fronter.

• Der bistandsetaten USaid trekker seg ut, kommer Kina inn.
• Der USA angriper verdens minst økonomisk utviklede land – Bangladesh, Kambodsja, Sri Lanka og Vietnam – med 40 prosent toll fordi de har så store handelsoverskudd med USA, vil disse landene rette blikket mot Kina i stedet.
• Der USA legger toll på varer fra angivelig allierte som Japan og Sør-Korea, svarer disse landene med å knytte seg nærmere Kina. Det er endog snakk om en frihandelsunion disse tre landene imellom.
• Der USA ikke vil være systemets hegemon og opprettholde verdensordenen, melder Kina seg som arvtager til rollen.

Når USA ikke lenger vil opprettholde frihandel med andre land, vil disse landene ha sterke incentiver til å handle mer med Kina. Der Kina kommer inn, vil det lett få fotfeste til å investere, øke sin politiske innflytelse og til og med opprette militærbaser. Der USA avvikler sitt internasjonale engasjement, utvikler Kina sitt, og alt dette uten at Xi Jinpings Kina trenger å løfte en finger.

Kina kan fortsette å bygge infrastruktur, gi lån som kan innløses i fast eiendom, kjøpe råvarer og bygge opp internasjonale organisasjoner som Kina selv kan dominere – alt uten den minste motstand fra USA. Dette gjør det også adskillig lettere for Kina å fortsette å utvikle sin allerede avanserte økonomi bort fra å produsere billigvarer, i retning av mer høyteknologi.

Gnir seg i hendene

Når USA mister troen på at landet selv makter frihandelskonkurransen og gjemmer seg bak tollmurer, har det altså en mengde effekter som potensielt gjør det mulig for et stadig mer selvsikkert Kina å gå forbi USA på en rekke områder. USAs kortsiktighet gir Kina enorme gevinster rett i fanget.

Paradokset her er at USA, i alle fall siden president Barack Obamas såkalte «pivot» eller vending mot Asia, igjen og igjen har uttalt at Kina er USAs hovedutfordrer internasjonalt.

Hvordan er det da mulig simpelthen å overlate ledelsen i verdensordenen til Kina ved å føre en kortsiktig politikk som ikke engang vil gi innenrikspolitisk gevinst? Det tror jeg ikke engang Xi og hans styrkede kommunistparti forstår, men de gnir seg utvilsomt i hendene.