Trodde hun skulle bli verdensstjerne – fortsatt ofrer Kristine (37) alt for å nå toppen

– Jeg hadde ikke reist ned til Kenya og levd sånn som jeg gjør nå, hvis jeg ikke hadde hatt veldig store mål, sier Kristine Eikrem Engeset på videolenke fra det som nå i praksis er hennes hjem i løperparadiset Iten.

Før vi går videre, skal vi oppsummere 37-åringens karriere i tre punkter:

25. august 2007: Kristine har ikke rukket å fylle 19 år da hun debuterer i senior-VM på 3000 meter hinder i Osaka. Hun har derimot rukket å bli seniornorgesmeter på 1500 meter. Framtidsutsiktene er strålende.

2017: Etter flere år med stagnasjon og motgang, gir Kristine opp friidrettskarrieren.

1. mars 2026: Hun debuterer på maraton i Tokyo. Tiden 2.28,57 gjør henne til tidenes fjerde beste norske kvinne på distansen. Hun ender på 15.-plass som beste europeer.

– Jeg er ved veldig godt mot nå. Jeg tror absolutt det er mulig å slå den norske rekorden, sier Engeset.

Det er ikke hvilken som helst norgesrekord hun snakker om. Det er Ingrid Kristiansens 2.21.06 på nettopp maraton. Tiden var også verdensrekord fra 21. april 1985 til 19. april 1998, i nesten tretten år.

Ingen norsk kvinne, unntatt Kristiansen selv, har noen gang vært i nærheten etterpå.

Slo pappa i spurten

Til tross for at summen av nedturer og skuffelse gjennom en allerede lang karriere kanskje er minst like stor som summen av triumfer og oppturer, er Kristine Eikrem Engeset nærmest ukuelig i sin ambisjon om å bli bedre.

Selv om det er helt andre navn som stjeler overskriftene i norsk friidrett, har hun blikket fast rettet mot OL i Los Angeles i 2028.

Hva er det som driver henne?

Første del av svaret er å finne i Ørsta, der hun vokste opp. I ung alder begynte hun å gå turer i fjellet med faren. Det ga henne et godt fysisk grunnlag, men også noe mer.

– Når vi kom ned til grinda ned mot bygda, sa pappa alltid: «Ja, nå kommer sjarmøretappen.» Og da spurta jeg alt jeg kunne ned til huset. Og så satt jeg utenfor og ventet til pappa kom, mimrer Engeset.

– Hva var det som motiverte deg mest? Å løpe eller å vinne?

– Det er vanskelig å si, men jeg har alltid likt å vinne. Å være best, liksom.

I ettertid har hun innsett at faren kanskje lot henne vinne.

Slik var det neppe da hun debuterte på friidrettstrening. Det viste seg at hun også der løp fra alle på sin egen alder, både gutter og jenter. Det samme skjedde i gymtimene på skolen. Det ga mestringsfølelse

«Wow, dette er noe jeg virkelig er god på», tenkte hun.

– Trodde jeg skulle bli verdensstjerne

Ganske raskt løp Eikrem også fra de fleste jevnaldrende fra andre bygder og byer, for ikke å si land:

Under junior-EM i 2007 tok Kristine Eikrem Engeset (t.h.) sølv på 3000 meter hinder, bare slått av Karoline Bjerkeli Grøvdal.

Senere på sommeren ble hun seniornorgesmester på 1500 meter.

Sammen med Silje Fjørtoft (t.v.) og Grøvdal ble hun tatt ut til å representere Norge i senior-VM i Osaka, bare 18 år gammel.

Møtet med verdens beste seniorer ble riktig nok brutalt. Eikrem endte sist i sitt forsøksheat på 3000 meter hinder.

Framgangen og prestasjonene ble lagt merke til. Plutselig ville de store utstyrsleverandørene ha avtale med henne.

Hun valgte Puma, ettersom hun allerede som 16-åring, i all hemmelighet for mor og far, hadde fått tatovert en svart puma på skulderen. Hennes «spirit animal».

Puma viste at de mente alvor med signeringen da de plukket henne ut som frontfigur til en internasjonal kampanje, sammen med Usain Bolt.

Tenåringen fra Sunnmøre ble fløyet til Los Angeles for fotoshoot med tidenes raskeste menneske og en av idrettens aller største legender.

– Jeg trodde jo da at jeg skulle bli verdensstjerne. For det gikk såpass sånn, sier Engeset, og viser med hånda hvilken vei pila pekte: Rett oppover.

– Så da trodde du at du oppriktig at du skulle bli best i verden og verdensstjerne?

– Ja, det trodde jeg, faktisk. Jeg forventa jo at det her skulle gå én vei. Så når det ikke gjorde det, så var det jo selvfølgelig veldig tøft, da.

– Ikke det smarteste

For brått flata pila ut. Hun trente som «en gal» for å bli enda bedre til OL i Beijing i 2008. Hun var ferdig på videregående, men hadde verken studier, jobb eller inntekt

I stedet for å kvalifisere seg til OL, ble hun overtrent og rådvill.

Da det dukket opp tilbud om et idrettsstipend fra USA, valgte Kristine Eikrem Engeset å flytte til Dallas for å gå på college.

– Det var veldig gøy, men jeg tror nok ikke det var det smarteste. Og kanskje ikke noe jeg vil råde yngre utøvere som er så gode som jeg var til å gjøre. For da mistet jeg såpass mange år, dessverre.

– Hvorfor er det ikke optimalt?

– For min del fordi jeg måtte konkurrere hver helg. Så jeg løp konkurranser fredag, lørdag, søndag hver uke. Når skal du rekke å trene, liksom? Det rekker du jo ikke.

I 2012 var hun tilbake i Norge.

– Da hadde jeg bestemt meg: «Nå er virkelig comebacket mit», mimrer hun.

Hun trente mye, og bokstavelig talt tidlig og sent. For samtidig jobbet hun mye. Det er ikke gratis å leve og bo i Oslo, og idretten ga ingen nevneverdig inntekter lenger.

– Helt umulig

Innsatsen ga resultater mange bare kan fantasere om, med NM-medaljer av alle valører på flere distanser over flere år. Men tidene hun løp på var jevnt over dårligere enn før hun dro til USA. Framgangen uteble.

Drømmen om å bli verdensstjerne virket stadig mer fjern og urealistisk.

– Jeg var villig til å trene like mye som de beste. Men i tillegg jobbet jeg åtte timer hver dag. Da blir du enten overtrent eller syk. Jeg var mye syk. Det var helt umulig, så jeg kom til et veiskille, sier hun.

I 2017 fortalte hun venner og familie at hun ikke lenger satset på idrett. Mediene som ti år tidligere hadde hausset henne opp som en kommende stjerne, fikk knapt med seg at Kristine Eikrem Engset bare forsvant fra startlistene.

Et år før hun rundet 30 år satte hun seg et nytt og adskillig mer tradisjonelt mål.

– Målet var egentlig å kjøpe leilighet i Oslo. Jeg var lei av å bo i kollektiv og egentlig å være fattig. Da sa jeg rett og slett: «Nå skal jeg bare jobbe masse, få en god egenkapital så jeg kan få et lån av banken og kjøpe meg leilighet», forteller hun.

På fritida løp hun fortsatt. Ikke mye, men litt. Kanskje var beina til og med litt lettere enn i den ganske lange perioden da det ble for mye av alt.

Så oppdaget hun at løpet «10 for Grete» – løpet som arrangeres til minne om dronningen av New York Marathon, Grete Waitz – i 2018 skulle arrangeres 15. september. Kristines 30-årsdag.

«Kan ikke kaste vekk talentet mitt»

Hun meldte seg på og stilte til start.

– Så vant jeg løpet! Og da var jeg sånn:

«Pokker, jeg er jo god til å løpe. Kanskje jeg burde begynne å satse igjen.»

Hun hadde nå jobb og egen leilighet i Oslo, men det var aldri det som var den største drømmen. Løpetankene slapp ikke:

«Jeg har jo et talent for løping. Jeg kan jo ikke kaste vekk talentet. Det er nå eller aldri».

Hun sa ikke opp jobben og solgte leiligheten, i hvert fall ikke umiddelbart.

Nå er den solgt. Når Engeset er i Norge, bor hun hos moren i Bogstadveien.

En gradvis opptrapping førte til at hun nå satser mer seriøst enn noen gang før. Stadig lengre opphold på 2400 meters høyde i Kenya er en hovedingrediens.

Verdens beste nabo

Her leieren hun et hus. Beatrice Chebet er nærmeste nabo.

Chebet er regjerdende verdensmester og regjerende olympisk mester på både 5000 og 10.000 meter.

Kristine bor alene, men hun leier inn lokale hjelpere.

– Jeg tror ikke mange hadde turt å bo alene i et hus i Kenya. Men når man har vært der så mange ganger som jeg har, så kjenner man jo området og vet hva det går i. Jeg har en dame som jeg er blitt kjent med, som kommer og lager mat for meg. Og så har jeg massasjebenk der, så jeg får massasje så ofte jeg vil, forteller hun.

Ikke minst får hun hjelp på trening i et område der mange av verdens beste langdistanseløpere holder til.

Guttene hun trener med, får betalt for å holde akkurat den farta Engeset har planlagt for økta.

– Jeg tilpasser meg ingen, og det høres kynisk ut, men sånn er jo toppidrettslivet, påpeker hun.

Flytte beina må hun uansett gjøre selv. De får kjørt seg. I perioder sluker de over 200 kilometer i uka.

Fjerde oppkjøring, første maraton

I 2024 kvalifiserte Engeset seg for EM, hennes første internasjonale seniormesterskap siden debuten i 2007, og ble nummer 14 i 5000-meterfinalen på Olympiastadion i Roma.

Senere samme høst debuterte hun på halvmaraton i Ravenna, og ble beste ikke-kenyaner med tiden 1.10.13 i en kupert løype. Da ringte Jack Waitz og foreslo at hun burde rette satsingen mot maraton.

Det er der hun er nå.

Heller ikke maratonsatsingen har gått på nypolerte skinner. Da debuten endelig kom i Tokyo, hadde Kristine vært påmeldt maraton både i Sevilla, Hamburg og Valencia uten å komme til start.

– Dette var min fjerde oppkjøring, og da ble det sånn at jo nærmere jeg kom målet, så tenkte jeg at nå må jeg bare fullføre, sier hun.

Optimalt ble det ikke denne gangen heller. På en treningstur noen uker i forveien snublet hun i en stein. I det påfølgende mageplasket bristet hun et ribbein.

– Det er jo dritvondt. Det verste er faktisk å puste, sier hun.

Men Kristine Eikrem Engeset kom seg til start, løp kontrollert og spurtet seg inn tre sekunder under 2.29.

– Jeg endte med å spy over målstreken der, faktisk, smiler hun.

Det var verdt litt oppkast.

– Helt ærlig så var jeg mest letta. Endelig fikk jeg gjort en jævla maraton, som jeg har snakka så lenge om, sier hun.

Vet at folk snakker

Viktigst var det for hennes egen motivasjon. Men Engset føler også det var et viktig signal utad.

Hun vet at noen synes det hun gjør er spesielt, i en fase av livet der de fleste på hennes alder jobber ni til fire og bruker fritida på å kjøre barn til og fra trening og andre aktiviteter.

– Jeg ser progresjonen min på trening, vet hva jeg er god for og bryr meg egentlig ikke om hva andre sier. Men det er litt deilig å bevise overfor andre at jeg faktisk får resultater. Som idrettsutøver må du ha resultater også, fastslår hun.

Resultatet i Tokyo var det første steget mot det som er ment å bli en OL-debut. Kristine Eikrem Engeset ser ingen grenser – og mener alvor når hun sier hun tror det er mulig å slå Ingrid Kristiansens legendariske rekord.

– Jeg har bare en visjon om at jeg kommer til å nå veldig langt, så lenge jeg har en sunn og frisk kropp, sier hun.

– Feil å sette begrensninger

NRKs friidrettskommentator Jann Post har stor respekt for innsatsen Engeset legger ned, og mener hun gjør helt rett i å ikke sette grenser for hva hun kan oppnå.

– Akkurat nå er hun et stykke unna nivået som kreves for å sette norsk rekord. Men jeg er overbevist om at hun kan løpe langt fortere enn hun gjorde i Tokyo, sier Post, og viser til utviklingen Alisa Vainio har hatt.

Den finske 28-åringen slo nylig Ingrid Kristiansens tid, som helt til da var nordisk rekord.

– Det hadde ingen trodd for tre år siden. Det blir feil å sette begrensninger på folk. Jeg liker at folk setter seg hårete mål og sier det høyt.

Spørsmålet om hva hun ofrer blir nærmest irrelevant for Engeset. Hun har prøvd det folk flest forbinder med et vanlig liv. Toppidrettslivet lokket mer.

– Jeg syns ikke dette er noe ofring. Jeg elsker jo det her. Så jeg er bare for at jeg fortsatt kan holde på, på et høyt nivå.

Hva andre mener, betyr fint lite.

– Men jeg håper noen ser at Kristine, hun er i hvert fall ikke en person som ikke jobber hardt.