Trener for livet

Hanne Sundt hadde fått ny jobb.

En topplederstilling.

Hun gledet seg. Men det ble ingen glede. Hun fikk brutale beskjeder.

– Hun ene sa at jeg snakket i halve setninger.

– Jeg glemte ting, møter og sånn. Og jeg ble nok veldig sånn stresset av det. For jeg skjønte at jeg ikke klarte det.

Legen skulle snart gi henne en beskjed svært få i Hannes alder får.

Hun hadde besteget høye fjell.

Løpeskoene satt like naturlig på de spreke bena hennes som støvlettene.

Hun var eventyrlysten, ambisiøs og full av energi.

Men en bekymring snek seg innover henne.

Hun glemte ord.

– Jeg tok kontakt med fastlegen min, og så sa jeg at jeg roter, jeg finner ikke ordene. Og så sa han ja, men du har jo så krevende jobb, så at det er ikke så rart.

Fastlegen testet Hanne.

Det var sommer og er to år siden nå.

Men hun klarte seg bra.

– Jeg tenkte det kunne være overgangsalderen og legen min var enig.

Men dagene som kom ble verre.

Det gikk noen måneder.

Hun byttet til en ny og krevende jobb.

– Jeg rotet enda mer å finne ord.

På nytt gikk hun til fastlegen for å ta en test.

Den gikk ikke bra.

– Nå må jeg ta det videre, sa legen. Jeg ble jo bekymret. Men jeg trodde ikke at det var så alvorlig. For jeg spurte: «Tror du det kan være stress? Nei, det tror jeg ikke, sa han.»

En venninne anbefalte Hanne å bli henvist til Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus.

– Hun sa at det er der «de yngre» kommer. For han hadde egentlig tenkt å sende meg til et annet sykehus. Og da sa jeg: «Jeg vil heller på Hukommelsesklinikken».

Samboer Jimmy Hunstad var med Hanne dit.

Sammen møtte de overlege og spesialist i geriatri Peter Bekkhus-Wetterberg.

– Du har jo en del visuelle problemer, som vi sier. Vi så det for eksempel, da du skulle kopiere en figur. Jeg viste deg en figur, og så skulle du tegne en likedan. Det var jo veldig vanskelig for deg. Og likeså det her med klokke, forstå klokka.

Hanne sier at testene var vanskelige og at det var frustrerende.

– De var ganske krevende, blant annet en sånn klokketest, og det var vanskelig for meg. Det husker jeg.

Hanne måtte ta flere tester, blant annet ved hjelp av en nål i ryggen, i tillegg til MR-bilder. I dag er det mulig å ta blodprøver for å påvise om en person har Alzheimers-forandringer i hjernen.

Etter timen hos Peter Bekkhus-Wetterberg kunne hun ikke lenger sette seg bak rattet på bilen sin. Førerkortet var det første Hanne mistet.

Hun visste allerede da at hun kom til å miste så mye mer enn det.

– Det var ganske brutalt. Det er jo helt forferdelig. Men man må jo stå i det også? Det er jo ikke noe annet å gjøre.

Også for samboer Jimmy og de voksne barna var beskjeden brutal å få.

Jimmy forteller at de ble godt ivaretatt på sykehuset og fikk komme flere ganger med alle spørsmålene de hadde.

Spørsmål som ga vonde svar.

For både dem og Hanne var fremtiden med ett helt endret.

– Jeg hadde liksom tenkt at jeg skulle slutte og jobbe og hjelpe til med barnebarn, men det blir jo ikke sånn.

Det var vanskelig for de rundt den spreke kvinnen som så vidt hadde fylt 50 år å forstå dette.

– Nei, ingen rundt meg trodde dette kunne skje.

Symptomene kom for lenge siden

Alzheimers er den mest utbredte demenssykdommen.

Hver tiende person over 70 år har demens i Norge, viser forskning publisert i det internasjonale tidsskriftet Nature.

– Alzheimer sykdom er jo det man kaller selve hjernesykdommen. Altså det som gjør at cellene i hjernen dør, og det fører jo til skader.

Det sier overlege Bekkhus-Wetterberg.

Han sier sykdommen kan ramme ulike deler av hjernen.

– Så tradisjonelt, når vi tenker på alzheimer og sykdom, tenker vi gjerne på det som hukommelsessykdommen.

De fleste som får Alzheimers eller en annen for demens får det i en alder av 70 år. Det er veldig sjelden unge mennesker som Hanne får det.

– Det er jo ekstremt uvanlig, da.

Han sier 0,02 prosent i Hannes aldersgruppe får demens. Sykdommen slår også annerledes ut hos de yngre.

Hos de eldre er det hukommelsen som svikter.

– Man husker ikke ting som har skjedd nylig. Man klarer ikke å huske avtaler og så videre.

Hos de yngre som Hanne er det ofte problemer med språket. Andre sliter med å lese eller finne veien. Også visuelle problemer dukker ofte opp hos de yngste.

Peter betyr mye for Hanne.

– Du er en klippe, du, vet du.

Viktig å trene

Forskning viser at det er en del tiltak alle kan ta for å hindre at en får demens.

NRK har tidligere fortalt at de tre største risikofaktorene for er lite fysisk aktivitet, høyt blodtrykk og at en jobber deltid.

Hanne trener hver dag for å forsøke og bremse symptomene.

Overlegen sier dette er viktig sammen med sosial aktivitet.

– Det er nokså konsistente funn fra forskning som viser at fysisk aktivitet ved Alzheimers sykdom kan bremse kognitiv og funksjonell svikt. Om det påvirker progresjon av de faktiske fysiske hjerneforandringene er fortsatt usikkert, selv om man kan finne studier som viser dette.

Han sier det at man kan fortsette å være sosial, møte andre mennesker, få impulser, også er veldig viktig også.

Hanne vet at hun ikke kan stoppe sykdommen som har tatt plass i hjernen hennes og sakte, men sikkert sletter hjernecellene.

Hun synes det er viktig å være åpen om dette, selv møter hun andre som kun forteller det til de aller nærmeste.

– Jeg tror det bare er slik jeg er. Jeg er veldig åpen om alt.

Men så kommer tårene.

– Jeg tenker jo mye på samboeren min og barna mine.