– Tre eks­koner rykker inn som administratorer

Lavmælt og nøkternt om liv og død, vennskap, eksil og sorgen over livet som aldri ble.

Hans Petter Blad er forfatter, dramatiker og regissør. Foto: Katharina Barbosa/Forlaget Oktober

Hans Petter Blad. «Hvis jeg dør». Roman. 184 sider. Oktober

Etter at Allende ble styrtet i et USA-støttet kupp anført av general Pinochet i 1973, fant omlag 800 chilenere veien til Norge som politiske flyktninger. En av dem var Guillermo «Memo» Reyes, hovedpersonen i Hans Petter Blads (f. 1962) gode roman, «Hvis jeg dør». Memo lever et forholdsvis rolig og anonymt liv, og pendler mellom jobben, Narvesen og Bar Boca. I Chile var han et skrivende menneske. Det eneste han nå interesserer seg for, er nyheter og fotball.

Jeg-fortelleren Lukas Hørslev har vi møtt før, i Blads gode Proveniens-romaner. Han er en intellektuell uten fast grunn under føttene i en historie han ikke eier, og er perifer og sekundær i. Da Memo får lungekreft med nedslående prognose, får Lukas oppgaven med å skrive nekrologen.

Memos sykdom er ikke et plottgrep, men en tilstand som romanens øvrige personer graviterer rundt. Med diagnosen mister Memo kontrollen over livet sitt. Tre ekskoner rykker inn som administratorer, de både elsker og dømmer ham. Astrid er den ansvarlige; Kristine er mer distansert og engstelig; Letizia er den døendes første kjærlighet, stolt, sårbar og skadet, Blad tegner henne med presis og syrlig eleganse. Ekskonene, barna og kameraten Sergio handler, rydder, planlegger, venter. Memo blir et objekt for omgivelsenes sorg, de snakker om ham i fortid allerede før han er død. Blad viser på utsøkt vis, klinisk og uten patos, hvor hårfin grensen kan være mellom omsorg og overgrep.

Memo er en mann som er formet av tap. Han har mistet hjemlandet og språket, det politiske fellesskapet og de nære relasjonene. Han har tre sønner med tre koner, men uten å ha noen tydelig rolle eller posisjon i forhold til noen av dem. Eksilet er ikke romantisk, det er identitetsoppløsende, og illustreres i romanen med «et bilde (som hver natt veves ... og om morgenen rekkes opp) av den han kunne ha vært hvis kuppet ikke hadde funnet sted». Eksilets paradoks er at det både har berget livet hans og tatt det fra ham. Denne livssorgen går som en understrøm gjennom teksten, og forsterkes av stillheten rundt ham. På jobben tømmes hans plass uten at kollegene egentlig er interesserte. I en restaurantscene blir døden nærmest en sosial hendelse, da folk symboltungt samtaler med hverandre over den sykes tomme stol. Senere ligger Memo alene i sengen og lytter til de andres munterhet og farvel. Selv er Memo  omsluttet av taushet og stillhet, i motsetning til kameraten Sergio, som med skjødesløs sjarm preger omgivelsene med rastløs, ironisk og livsbejaende uro, og hele tiden er i bevegelse for ikke å bli innhentet av gammel sorg.

«Hvis jeg dør» er episodisk oppbygd i forholdsvis korte kapitler. Romanen er ikke handlingsdrevet, men lar små hendelser og detaljer få vekt og mening, og befinner seg så å si i en mellomtilstand mellom liv og død, språk og stillhet, nærvær og fravær. Språket er stillferdig presist, lavmælt reflektert og fremfor alt iakttakende. Fremstillingen minner stedvis om å se en film, der allslags inntrykk og detaljer eksponeres innenfor billedrammen, gjennom fortellerens blikk. Romanen har også et metaperspektiv, og peker eksplisitt på den språklige forskyvningen som finner sted i Lukas Hørslevs oversettelse av den stusslige, eks-storslåtte og flerspråklige eksil-verdenen; alt i fortellingen foregår i realiteten på en hel rekke andre språk, men skrives på norsk. Dette er i seg selv et litterært poeng.

Resultatet er en besnærende, langsom og usentimental roman som verken trøster eller forklarer, men nøkternt og nøytralt viser hvordan den revolusjonære drømmen forblir en utopi, og hvordan vi alle en dag kanskje dør helt usett og umerkelig, også for dem som står oss nærmest og de vi har vært sammen med nesten hver dag.