Traumatisk fødsel førte til plan om uassistert fødsel – så grep sykehuslegen inn

En traumatisk første fødsel førte til at Emma Haapaniemi vurderte å føde utenfor sykehus med barn nummer to. Men sykehuslegens plan snudde om på alt.

Et fødselstraume preget henne i flere år. Hun ønsker mer kontinuitet for fødende i Norge. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten

Lenge etter sin første fødsel i 2020 klarte ikke Emma Haapaniemi (38) å snakke om det hun hadde opplevd. Hun fant ikke ordene, og hun gjenopplevde fødselen i hodet flere ganger daglig. Hun var sint, redd og følte ingen glede eller takknemlighet. Og det var vanskelig å knytte seg til babyen.

– Jeg husker jeg tenkte at «han har jo påført meg så mye skade», sier Emma Haapaniemi.

Rett før fødselen hadde hun fått svangerskapsforgiftningsvangerskapsforgiftningEn tilstand som kan oppstå under graviditet, kjennetegnet ved høyt blodtrykk og protein i urinen, som kan være farlig for både mor og barn. og var i dårlig form. Hun ble lagt inn på Oslo universitetssykehus, Ullevål, for at de kunne følge med på situasjonen og etter hvert sette i gang fødselen. Tilstanden forverret seg, og det endte med et hastekeisersnitthastekeisersnittEn keisersnittoperasjon som må utføres raskt på grunn av akutte komplikasjoner under fødselen.

Alt gikk bra med mor og barn, men Haapaniemi opplevde fødselen som traumatisk. Hun forteller at hun opplevde ulike inngrep som krenkende, at det var dårlig kommunikasjon underveis, med mange forskjellige leger involvert, og lite medbestemmelse. Og for lite smertelindring under selve keisersnittet.

– Jeg følte at jeg mistet kontrollen, at jeg ikke ble hørt, og jeg opplevde det som et overgrep, sier hun til Aftenposten.

Etter flere måneder fikk hun ettersamtale på fødeavdelingen og deretter hjelp til å bearbeide opplevelsen hos psykolog. Hun fikk også diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSDPTSDEn psykisk lidelse som kan oppstå etter å ha opplevd eller vært vitne til en traumatisk hendelse, og som kan føre til gjenopplevelse av hendelsen, unngåelse av påminnelser og økt stressnivå) etter fødselen.

Sykehuset har beklaget overfor Haapaniemi at hun hadde en traumatisk fødselsopplevelse. De mente at de hadde gjort vurderinger i henhold til god medisinsk praksis, men beklaget at hun opplevde dårlig kommunikasjon og mangelfull medbestemmelse. Tilsynsmyndighetene vurderte senere at sykehusets helsehjelp hadde vært forsvarlig.

Planla uassistert fødsel

Noen år senere ble Haapaniemi gravid igjen. Men hun var engstelig for fødsel, sykehus og for å oppleve et nytt traume. På grunn av tidligere keisersnitt og risiko for svangerskapsforgiftning kunne hun ikke føde hjemme med jordmor.

Det var da tankene kom, om at hun ville føde alene uten helsepersonell til stede. Dette kalles en uassistert fødsel, også kjent som «fri fødsel».

– Jeg leste profesjonelle veiledere om hjemmefødsel og kjøpte en bok om «free birth». I tillegg leste jeg meg opp på nett, hørte på podkaster og så flere videoer om det å føde alene uten hjelp, forteller hun.

I tillegg planla Haapaniemi, som er barnelege, å kjøpe inn væske og medisiner som hun kunne sette på seg selv, i tilfelle blødninger. Hun hadde også planlagt en «exit»-mulighet: å føde på sykehus eller ringe ambulanse hvis det oppsto komplikasjoner hjemme.

– Hvor reell var denne planen?

– Planen om å føde hjemme uten jordmor var plan B. Jeg visste at jeg hadde en risiko ved fødsel fra sist, og jeg visste jo om hvordan det kunne gå. Men planen var gjennomtenkt og jeg var forberedt på å følge den hvis samarbeidet med sykehuset ikke fungerte.

Da Emma Haapaniemi ble gravid for andre gang, var hun engstelig for hvordan hun ville bli møtt ved fødsel på sykehus, særlig med tanke på ønske om keisersnitt. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten

Gjenoppbygge tilliten

Mens Emma Haapaniemi tenkte og planla for en uassistert fødsel, var det noen som forsto at hun trengte hjelp og oppfølging.

Gjennom helsestasjonen og en kollega kom hun i kontakt med fødselslege Ingvil Krarup Sørbye. Hun er overlege ved fødeavdelingen på Rikshospitalet.

– Jeg opplevde at hun var veldig fortvilet, utrygg, og at hun ikke hadde tillit til oss helsepersonell selv om dette var et annet sykehus enn der hun var sist, forteller Sørbye.

Fødselslegens plan ble å kjøpe tid og å bygge tillit og relasjon. De to planla for regelmessige møter og la detaljerte føringer for hvordan Haapaniemi skulle følges opp ved fødsel.

– Jeg sa at «jeg skal høre på deg, og jeg skal prøve å etterkomme deg, men fra din side må du også jobbe med deg selv, egne forventninger, og viktigst av alt, se fremover», sier Sørbye.

Ingvil Krarup Sørbye er overlege på fødeavdelingen ved Rikshospitalet Oslo universitetssykehus. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten

Sørbye forsto etter hvert at Haapaniemi vurderte å føde uassistert. Hun er opptatt av at helsepersonell ikke må bli provosert over å høre om slike planer, men heller prøve å fange opp disse kvinnene, komme i dialog og bygge opp tillit.

– Vi er tydelige på at vi ikke kan hjelpe disse kvinnene hvis de gjør dette hjemme. I dette tilfellet hadde jeg tro på at vi kunne finne sammen og bygge opp igjen tilliten, sier Sørbye.

Fødselslegen var på vakt

En høstdag i 2023 startet fødselen med rier hjemme. Haapaniemi tenkte fremdeles at hun kunne bli hjemme. Men etter hvert ringte hun sykehuset. Da var Sørbye tilfeldigvis på vakt.

– Er du der, spurte jeg? Ja, jeg er her svarte hun, forteller Haapaniemi.

Det avgjorde at Haapaniemi bestemte seg for å dra til sykehuset for å føde.

Underveis i fødselen oppsto en infeksjon, og det måtte gjøres et akutt keisersnitt. Men den store forskjellen denne gangen var at Haapaniemi var informert og forberedt, og at kommunikasjonen var god hele veien. Fødselslege Sørbye tok imot barnet.

– Fødselen gikk veldig greit. Jeg fikk den oppfølgingen og informasjonen jeg trengte, sier Haapaniemi og legger til:

– Det går an å gå igjennom en medisinsk komplisert fødsel og ha et vakkert minne om det.

Selv om også den andre fødselen endte med keisersnitt, var Haapaniemi fornøyd med oppfølgingen hun fikk. Foto: Privat

Ønsker kontinuitet for fødende

Emma Haapaniemi håper at det å stå frem med sin fødselshistorie kan bidra til å forebygge uassisterte fødsler.

Hun tror at det finnes kvinner som kjenner seg igjen i hennes historie, og som ender opp med å velge å føde utenfor sykehus. Men hun ønsker at de skal snu, bli ivaretatt og fanget opp slik hun ble.

– Jeg er lege, men jeg er også en helt vanlig kvinne som hadde en dårlig fødselsopplevelse som preget meg veldig. Jeg synes vi trenger mer bevissthet rundt fødselstraumer og hva det kan føre til av uheldige utfall, sier hun.

Overlege Ingvil Krarup Sørbye forteller at sykehuset tilstreber å gi kvinner med traumatisk fødselsopplevelse ettersamtaler. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten

I to år etter den første fødselen gikk Haapaniemi i terapi for å bearbeide opplevelsen. I dag er hun frisk og tilbake i full jobb.

– Det koster en del å snakke om dette, men jeg håper både gravide og helsepersonell kan lære av min historie. Mitt håp er at det skal bli mer kontinuitet kontinuitet I denne sammenhengen betyr det at den fødende kvinnen får oppfølging av samme helsepersonell gjennom hele svangerskapet og fødselen, for å sikre en sammenhengende og trygg opplevelse.i fødselsomsorgen, også for de som er høyrisikofødendehøyrisikofødendeKvinner som har økt risiko for komplikasjoner under fødselen på grunn av medisinske tilstander eller tidligere fødselshistorie. eller syke slik jeg var.

Fødselslege Sørbye er enig. For kvinner som har en negativ opplevelse i forkant, kan mye repareres i etterkant, tror hun. Men hun er tydelig på at det norske helsevesenet ikke er designet for 1–1 oppfølging i alle tilfeller.

– Vi har alt å vinne på å bygge broer her. Felles mål er frisk mor og barn, og fornøyd mor.