To ubehagelige sannheter

Parisavtalen skulle være en global dugnad for å sikre en trygg framtid for mennesker og natur. Det er imidlertid ingen dugnadsplikt, og insentivene til å være gratispassasjer er sterke siden hvert enkelt lands utslippskutt betyr lite for klimaet.

Gjennomganger av verdens klimainnsats siden Parisavtalen er dyster lesning. Få land, om noen, har faktisk kuttet utslipp i tråd med målene, ifølge Climate Action Tracker.

Les også: Ny, global klimaprognose viser rekordhøye temperaturer de neste årene

USA har trukket seg fra avtalen. Norge er sammen med Storbritannia alene om å ha sendt inn nasjonalt fastsatte bidrag for 2035 som er kompatible med 1,5-gradersmålet.

Noen vil peke på lyspunkter.

EU er fortsatt ganske opptatt av klimatiltak. Investeringer i fornybar energi
har økt i mange land, og en stor utslipper som Kina leder an.

Kina leder imidlertid an også på kullinvesteringer, og kullbruken i verden er fortsatt høy.

Mesteparten av verden er i en situasjon med «energy addition» heller enn «energy transition».

Fossile brenslers andel av den globale energimiksen er fortsatt mer enn 80 prosent. Utslippene av CO2 fra forbrenning av fossile brensler fortsetter å øke, ifølge en studie publisert i Nature i fjor.

Et luftfoto av en kystby, ødelagt av supertyfonen Haiyan, i Samar-provinsen i det sentrale Filippinene. Foto: REUTERS

FNs generalsekretær slo samtidig fast at vi ikke har klart å unngå at temperaturen overstiger 1,5 grader.

Den ubehagelige sannheten er at Parisavtalen i stor grad viser seg å være tomme ord og lovnader.

Denne virkeligheten reiser spørsmålet: Bør Norge fortsette med dugnadene om nesten ingen stiller opp, eller finnes mer treffsikker klimapolitikk?

Les også: Ny klimastudie: – Det er dramatisk

Norsk klimapolitikk er i stor grad bygget på premissen om at kostbare tiltak her hjemme bidrar til mer utslippskutt i andre land.

Ett argument er at norske utslippskutt kan bidra til at «aktørene koordinerer på den «gode» likevekten», som formulert av professor Bård Harstad.

Om vi troverdig kan forplikte oss til en streng norsk klimapolitikk, vil andre aktører gjøre det samme, hevdes det.

Parisavtalen ble utformet i dette håpet.

Les også: Ny rapport: Over 90 prosent av den globale oppvarmingen i 2023 menneskeskapt

Avtalen kan, ifølge professorene Ola Kvaløy og Klaus Mohn, karakteriseres som et fellesgodespill.

Siden det ikke er mulig å skrive bindende kontrakter, vil utfallet av et slikt spill normalt være at hvert enkelt land velger å være gratispassasjer, og avtalen bryter sammen.

Kvaløy og Mohn mener at en styrt nedbremsing av norsk olje- og gassvirksomhet kan bidra til koordinering på den gode likevekten og få andre land til å gjennomføre kostbare klimakutt.

Mon det. Erfaringene fra Parisavtalen gir dessverre lite støtte for at streng klimapolitikk i enkelte land fører til kostbare klimakutt i andre land.

SYNKER: Om få år kan Tangier Island i Virginia i USA være ubeboelig, blant annet på grunn av klimaendringer. Foto: Thomas Nilsson / VG

Insentivene til å være gratispassasjer er for sterke.

Harstad argumenterer i tillegg for at troverdige forpliktelser til en streng klimapolitikk ikke bare påvirker andre land, men også forventningene og dermed investeringene til private investorer og energiselskaper.

Det kan godt være tilfelle. I så fall er det dårlige nyheter for miljøet.

Når verden som helhet mangler evne eller vilje til å gjennomføre streng klimapolitikk, er den rasjonelle responsen fra privat sektor mindre investeringer enn planlagt i fornybar energi.

Oljealderen i verden tar slutt når alternativene blir bedre. Uavhengig av hva Regjeringens omstillingskommisjon mener om saken.

Noen kan innvende at hvis andre land svikter, bør Norge gå foran og satse enda mer på å få til en gunstig likevekt der klimaavtaler holdes og markedet forventer streng klimapolitikk.

Da gjelder det imidlertid å kjenne seg selv.

Som Victor Norman forklarer i sin hyllede lærebok om en liten, åpen økonomi som Norge:

«Det å være åpen er ikke uten problemer. Små land må (nesten
definisjonsmessig) ta omverdenen som den er – man har minimale muligheter til å påvirke det som skjer internasjonalt.»

Enda en ubehagelig sannhet. Verden er så stor og Norges hjemmemarked så lite at vi sjelden kan påvirke etterspørsel og tilbud av varer og teknologi globalt.

I stedet for å håpe at dyre tiltak i Norge får resten av verden til å kutte sine utslipp, bør Norge konsentrere innsatsen om tiltak som gir størst mulig globale utslippskutt.

De fleste av disse kuttene vil være i utlandet.

Dermed bør tiden være over for tiltak som grønne subsidier for markedsendringer og elektrifisering av norsk sokkel.

Statlig styrt avvikling av norsk oljesektor er også et lite treffsikkert og dyrt klimatiltak.

En avgift kunne begrenset aktiviteten, men er neppe et kostnadseffektivt klimakutt om man ikke mot formodning får til en bred koordinering mellom produsentland.

Norge bør ikke bygge klimapolitikken på håpet om at kostbare tiltak her hjemme utløser tilstrekkelig innsats i andre land.

Det er på tide å føre en klimapolitikk som faktisk reduserer globale utslipp.