1 month ago
22
Mandag begynner en helt spesiell sak i Oslo tingrett. Det er den første av sitt slag i Norge.
Saken strekker seg helt tilbake til 1965, da to kvinner ble mødre for første gang med en dags mellomrom på Eggesbønes sykehjem i Herøy kommune.
Med hver sin nyfødte jentebaby, var de klare for å vende hjem. Så skjer det noe helt utrolig.
Ingen vet med sikkerhet hvorfor eller hvordan det kunne skje, men de to nybakte mødrene fikk med seg feil baby hjem.
Tok 57 år
De to jentene vokste deretter opp med hverandres biologiske foreldre.
Først etter 57 år fant Linda Risvik Gotaas (59) tilbake til kvinnen som egentlig fødte henne.
Nå krever hun, den biologiske moren og kvinnen hun ble forvekslet med, at staten og Herøy kommune beklager.
– Jeg håper at de vil ta ansvar og lære av de feilene de har gjort i behandling av saken, ved å rett og slett bestemme at vi ikke skulle bli kjent med hverandre, sier Gotaas til TV 2.
Mener de holdt tyst
Første gang noen ble oppmerksomme på at noe ikke stemte var i 1981. Da var Gotaas 16 år og tok en tilfeldig blodprøve.
Hennes daværende, ikke-biologiske mor stusset på resultatet og tok kontakt med helsemyndighetene i søken etter mer informasjon om veien videre.
De påfølgende årene iverksatte både staten og Herøy kommune flere interne undersøkelser. De fant blant annet frem til fem ulike barn og familier, som kunne være offer for forbyttingen.
Dette uten at de involverte kvinnene ble informert om utfallet.
Årene gikk, men ifølge saksøkerne, ble ingen av dem gitt en reell mulighet til å finne frem til riktig biologisk tilknytning.
Les statens begrunnelse lenger ned i saken.
Nå saksøker de myndighetene for alvorlig og vedvarende krenkelse på Europas menneskerettighets konvensjon (EMK) artikkel 8, som handler om retten til familieliv og biologisk opphav.
Erstatningskravet vil retten fastesette, men advokatene har innledningsvis pekt på en betydelig sum på minst 20 millioner kroner.
Et sjokk
Åtte år etter den urovekkende blodprøven fortalte «moren» til Linda Risvik Gotaas det hele. Om hvordan hun hadde funnet biologiske feil og forsøkt å nøste opp i dette alle disse årene, uten hell.
– Det var selvfølgelig et sjokk. Man lurer jo litt på om det i det hele tatt er sant. Samtidig faller nok noen brikker på plass, både utseendemessig og væremåte, forteller Gotaas.
Hun forteller samtidig om en fin oppvekst med sine ikke-biologiske foreldre, og klandrer ikke «moren» for å ha ventet med å fortelle.
– Det har ikke vært lett for henne å skulle fortelle det. Jeg godtok at hun hadde prøvd alt hun kunne først.
Det hun ikke visste da, var at myndighetene visste hvem den biologiske moren hennes kunne være, men valgte å ikke si det.
– Jeg syntes det er et overgrep å bestemme over vår fremtid på den måten.
Oppklart ved tilfeldighet
En annen av de tre saksøkerne er Mona, som selv ble forbyttet på fødestuen som baby. Hun har tidligere uttalt til NRK at hun hele livet har følt seg annerledes enn familien.
Ikke før i 2021, da Mona la inn DNA-prøver i slektsdatabasen «My Herritage» fant hun fram til sin biologiske mor. Dette ble senere bekreftet av en domstol i en rettssak om morskapet i 2022.
Først da fikk også Gotaas fasiten og fant fram til sin biologiske mor, Karen Rafteseth Dokken. De to har et godt forhold i dag.
– Jeg hadde i grunn trodd at jeg aldri skulle få møte henne, men det burde skjedd tidligere. Som voksne blir man ikke kjent på samme måte, sier Gotaas.
Monas biologiske mor, som Linda har vokst opp med, er ikke en del av søksmålet.
Monas advokat, Kristine Aarres Hånes, har ikke ønsket å kommentere saken før hovedforhandling.
Mener de ikke er ansvarlige
I forkant av rettssaken har de ulike partene skrevet såkalte sluttinnlegg, hvor partenes hovedargumenter i saken fremkommer.
Både kommunen og staten fraskriver seg ansvaret.
I sluttinnlegget til Regjeringsadvokaten tar advokat Asgeir Nygård, som fører saken for Helse- og omsorgsdepartementet, for seg de ulike sentrale tidspunktene og forklarer dem slik:
1965 - forbyttingen på fødestua: Staten viser til at Herøy sykehjem var på det aktuelle tidspunktet driftet av en privat organisasjon, og tar derfor ikke ansvar for feilen som skjedde. De påpeker også at dette er foreldet.
1981-1985 - oppfølgingen etter blodprøve: Staten viser til at taushetsplikten satte begrensninger for deres oppfølging og at involverte parter syntes saken var vanskelig. Staten fryktet at en oppklaring kunne gjør vondt verre.
– Ikke grunnlag for erstatning
I en epost til TV 2 skriver Nygård at de har stor forståelse for at saken er belastende for de involverte.
– Det er nesten 40 år siden myndighetene ble oppmerksomme på at en av mødrene trodde det hadde skjedd en forbytting rundt 20 år tidligere, skriver han og legger til:
– Dokumentasjon fra den gangen tyder på at de involvert fant vurderingene vanskelig, blant annet fordi det rettslig var uklart hva de kunne gjøre. I retten vil vi derfor argumentere for at det ikke er grunnlag for erstatning.
Herøy kommune, ved advokat Reidar Andresen, ønsker ikke å kommentere saken. I sitt sluttinnlegg viser de til flere av de samme argumentene som staten.
English (US)