Tina-drapet: – Jeg ga henne en klem og sa «jeg ringer deg senere, Tina»

– Det jeg synes er vondt å tenke på, det er at når jeg går ut av den døren der så er livet til Tina ferdig.

Det sa bestevenninnen Irene fra vitneboksen i Hordaland tingrett onsdag.

Venninnen er blant de aller siste som så Tina Milena Solberg (33) i live. Avskjeden mellom de to er fanget opp av et automatisk bilkamera klokken 06.59 7. januar 2024.

Mens Tina står igjen i døråpningen, går Irene og en annen venn mot bilen.

I løpet av den neste timen blir tobarnsmoren kvalt til døde på et av barnas rom.

Barna blir delvis vitner til opptakten av og selve drapshandlingen.

Levningene blir så funnet i bagasjerommet i en utbrent bil i Øygarden, noe retten har fått sterke skildringer av.

Hennes tidligere samboer og far til hennes to barn har kjent seg skyldig i drap og likskjending.

Igjen sitter en familie som håper rettssaken kan gi dem svar og hjelp til å bearbeide sorgen.

– Hun hadde panikk

Irene, som har gitt NRK tillatelse til å bruke fornavnet hennes, tok retten med til kvelden før drapet.

Da møtte hun Tina for en middag på en restaurant i Bergen.

– Telefonen hennes blinket fra øyeblikket vi sa hei. Jeg merket at hun ble stresset. Hun fikk ikke fred.

Flere meldinger og anrop fra den nå tiltalte mannen fulgte.

Irene beskrev meldingene som truende.

– Hun var redd. Hun våget ikke dra hjem. Vi dro derfor til en felles venn, hvor vi sovnet i hver sin ende av sofaen.

Tidlig neste morgen oppstod full panikk, fortalte hun.

– Tina bråvekket meg og viste meldinger hvor han hadde skrevet at politiet hadde tatt barna.

Irene og en annen venn kjørte da Tina hjem til det de trodde var et tomt hus. Der fant de barna og ble fortalt at politiet aldri hadde vært på adressen.

Det som derimot var borte, var sminken til Tina.

– Det var vanlig at han tok tingene til Tina og ødelagte dem.

Irene fortalte at de dermed visste at han hadde vært der, men at de trodde han hadde dratt fra stedet.

Hun slo seg da til ro med dette og sa farvel til venninnen.

– Jeg ga henne en klem og sa «Jeg ringer deg senere, Tina».

Det ingen av dem da visste, var at den nå tiltalte mannen lå og gjemte seg bak en seng på et av barnas rom.

– Din far skal få begrave deg

Gjennom hele Irenes forklaring, satt den tiltalte mannen med hendene foran øynene.

Irene beskrev hvordan tiltalte hadde gjort venninnen hennes redd gjennom flere år, og spesielt én natt.

Irene fortalte at tiltalte da skal ha holdt en kniv mot halsen til Tina gjennom natten. Dette fikk Irene vite dagen etter.

– Han sa da til henne at «Hvis du lukker øynene, så stikker jeg deg. Hvis du skriker, så stikker jeg deg. Din far skal få begrave deg, Tina».

Redningen ble at barna våknet, fortalte hun.

– Da kom hun seg ut av huset. Han hadde holdt henne våken med tvang. Men da var Tina skikkelig redd. Hun var sikker på at han kom til å gjøre det.

Tina Milena Solberg anmeldte denne hendelsen til politiet, noe som førte til besøksforbud og voldsalarm. Anmeldelsen ble senere trukket.

Forsvarer Jørgen Riple viste retten en melding avdøde skal ha sendt til en annen venninne, der hun skrev at hun overdrev enkelte ting i politiavhøret.

Irene ristet da på hodet.

– Tina stolte ikke på systemet. Det med kniven har skjedd. Men Tina var veldig glad i ham. Hun tilga ting som ikke er tilgivelig, men hun glemte det aldri.

– Tina var så snill, så morsom og så fin. Hun var en god mor og elsket ungene sine så mye. Det eneste Tina ville var å ha et stabilt og fint familieliv. Han lovet gull og grønne skoger hver gang han hadde dratt det for langt.

– Nei, nei, nei

Det ble tårevått i retten da Irene fortalte om telefonen hun fikk fra politiet.

– Jeg sliter sånn akkurat med denne her.

Tårer trillet mens hun fortsatte sin forklaring.

– Politiet ringer og spør om de snakker med Irene. Jeg sier: «Ja, hva gjelder det?»

Irene fikk da bekreftet sin største frykt.

– Så sier politiet at de har funnet en død person og mistenker at det er Tina.

– Da husker jeg at jeg bare skrek: NEI, NEI, NEI. Det er han. Da visste jeg at han hadde tatt henne. Da visste jeg at det var som jeg hadde fryktet.