Tillitssamfunnet er rystet i grunnvollene

Etterdønningene etter Epstein har snudd gamle sannheter på hodet. Ting som tidligere er blitt avfeid som sludder og pølsevev, har vist seg å ha noen poeng.

Antakelser som har fått merkelappen konspirasjon, treffer bedre enn vi liker og hadde trodd.

Det vil si de treffer bedre enn den bastante majoriteten hadde trodd.

Plutselig er Carl I. Hagen og Bjørnar Moxnes blitt sannhetsvitner. Allerede i 2002 stilte den tidligere Frp-formannen spørsmål ved pengestrømmer til Rød-Larsen og det norske fredsdiplomatiet. Tjue år senere foreslo den samme Hagen å se på om ansatte i UD hadde brutt straffeloven. Forslaget ble nedstemt.

Rødts Bjørnar Moxnes kritiserte elitediplomati fra Stortingets talerstol i 2021, men fikk svar på tiltale av Høyre og Ap. Daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide reagerte sterkt på ordbruken, mens Anniken Huitfeldt (Ap) kalte det «elitekonspirasjonsteori».

De har begge sittet på toppen av Utenriksdepartementet.

I helga skal Søreide velges til ny Høyre-leder. Nå må hun svare om sitt vennskap til Mona Juul og sitt kjennskap til varslet mot Rød-Larsen stiftelsen IPI. Huitfeldt er i dag ambassadør i Washington, en jobb hun også tilbød Søreide den gang hun selv var utenriksminister.

Med det vi vet i dag, framstår både Søreide og Huitfeldt som innbitte forsvarere av en elite de selv er en del av. Sett utenfra er det ikke det minste rart at folk reagerer.

Lenge har den gode relasjonen mellom politikere vært noe vi har applaudert. Bildet av Søreide og Huitfeldts varme omfavnelse da de byttet utenriksministerjobb, ble av mange hyllet som et vakkert eksempel på det norske tillitssamfunnet. Selv om vi mener ulike ting, liker og respekterer vi hverandre.

Sosiale medier er ikke et vakkert sted akkurat nå: Nå er det f… meg nok. Alle er korrupte, ser ut til å være gjennomgangstonen.

Det er mye oppdemmet raseri som får utløp. Langt flere enn dem som normalt diskuterer med caps lock, har meldt seg på.

Særlig de som har vært en del av den høyt respekterte utenrikspolitiske eliten, får (diplomat)passet sitt påskrevet.

Så har også Epstein-avsløringene avstedkommet setninger vi aldri trodde vi skulle få høre: Norges tidligere statsminister etterforskes for grov korrupsjon knyttet til verdens mest kjente serieovergriper. Det samme er Norges mektigste diplomatpar som satte Norge på kartet som fredsnasjon. Toppen av kransekaka er at den norske kronprinsessen besøkte og pleide en fortrolig relasjon til den samme overgriperen.

I dette klimaet blir smått og stort tolket inn i det samme bildet. For eksempel at utenriksminister Espen Barth Eide brøt habilitetsreglene da hans sønn fikk en kortvarig praktikantstilling ved den franske ambassaden.

Selv om det skulle vise seg at Ine Eriksen Søreide har fulgt regelverket, blir det for mange et problem i seg selv at hun har vært utenriksminister og har et nettverk som inkluderer Epstein-berørte Mona Juul.

Alt og alle blir et sammensurium av makta som ter seg.

Vi har lett hoderystende ledd av «deep state»-teoriene som florerer i Trumps USA. Forestillingen om at der finnes en mektig sammensvergelse av embetsfolk og eliter, har vi tenkt på som trumpske tilstander langt borte fra troskyldige Norge.

Nå er altså gjennomgangstonen i sosiale medier at «konspiratørene hadde rett».

I dagligtalen har konspirasjon blitt en slags merkelapp på å stille kritiske spørsmål ved vedtatte sannheter. Gjerne dersom de går på tvers av majoriteten.

Det vil være en feilslutning å tenke at kritikerne alltid har rett.

Når Carl. I Hagen er blitt avfeid, skyldes det delvis at Frp som regel er kritisk til all bistand. Partier som Rødt og MDG har en betydelig lavere terskel for å uttrykke kritikk og mistillit, og vil nødvendigvis få rett iblant.

Men norske eliter har åpenbart noen blindsoner. Mange kjenner hverandre så godt at de ikke ser hvordan ting kan fortone seg utenfra. Bare det å anerkjenne seg selv som en del av elitene, sitter langt inne. Vi tenker gjerne på oss selv som helt vanlige, om det er politikere, næringsliv, eller oss i media for den del.

Da er det vanskelig å se at man ikke er representativ for folk flest, eller har nettverk som andre ikke har. Det fører gjerne til skylapper og skjeve utvalg.

Særlig innen noen politikkområder er det påfallende lang avstand mellom folk og elite. EU og utenriks er et sånt tema. Kraft og klima er et annet. Når man ser på holdninger til EU og krafteksport blant ansatte i embetsverket, er de overveldende positive til begge deler. Spør man vanlige folk, er bildet klart negativt.

Særlig stor er kontrasten knyttet til utdanning. Jo høyere utdanning, jo mer positiv er du til EU og krafteksport. Da er veien kortere til å stemple de du er uenig med som «konspiratorisk».

Når kritikere gjerne blir avfeid, har det ofte også litt med form å gjøre. De kan oppfattes som monomane gnagsår, og er ikke sjelden ganske ufine i sine karakteristikker.

Samtidig kan de ha viktige poeng som er lett å overse. Vindkraftmotstandere ble lenge ansett som bakstreverske, inntil hele vindkraftdebatten snudde.

Etter å ha blitt latterliggjort en stund, ser det ut til at skeptikerne mot metanhemmere har vunnet en halv seier. Nå er det foreløpig slutt på metanhemmere i norsk melk.

Grunnvollene i det norske tillitssamfunnet er rystet. En åpenbar lærdom er en mer åpen nysgjerrighet på kritikerne, hvor sære og innbitte de enn kan fortone seg.