Til eliteinnvandrerne

For noen uker siden startet tidligere NRK-profil Rima Iraki en debatt om at det angivelig er barn av innvandrere som vil flytte «hjem igjen».

Fordi dette landet deres foreldre kom til har blitt for lite for dem.

Eller fordi de ikke føler tilhørighet i Norge.

De sier at de ikke blir inkludert og akseptert av storsamfunnet. Til tross for at de har gjort alt de kan – på sin sensasjonelle klassereise fra den norske arbeiderklassen til «eliten».

Jeg vet at det er sårt.

Men her er min bønn: Ikke røm landet – nå når du har fått makt og posisjon.

Bli, og hold døren åpen for de som kommer etter deg. Bidra til endringer du ønsker. Det er mange unge som ser opp til oss som er barn av innvandrere og som har klart oss godt.

Vi svikter dem om vi flytter ut.

Og vi står i fare for å gi et forvrengt og karikert bilde av Norge.

Det finnes fordomsfulle mennesker i Norge, slik det gjør i alle samfunn. Det finnes dokumentert diskriminering på arbeidsmarkedet, særlig av menn med asiatisk, afrikansk og muslimsk bakgrunn. Og det finnes rasisme i kommentarfeltene.

Jeg vet.

For jeg har en jobb hvor jeg, om ikke daglig, så ukentlig blir fortalt av et knippe nettroll og andre at jeg er uønsket. Eller at «man ikke kaller en hund for en hest, selv om den er født i en stall».

Altså at jeg ikke er en nordmann, selv om jeg er født her.

Er det slitsomt? Ja.

Farger det mitt syn på alle nordmenn? Nei.

NASJONAL SCENE: TV2-journalisten Kadafi Zaman har nådd helt til topps som journalist. Her fra da han og teamet bak «Norge bak fasaden» vant Gullruten for programmet i 2024. Foto: Mattis Sandblad / VG

Jeg vet at nordmenn flest vil hverandre vel. Og jeg vet at vi bor i en av verdens beste velferdsstater.

Norge er ikke USA, og det er ikke Frankrike. Norge er hverken dypt rasistisk og med store motsetninger, eller har en nyere historie som slavedrivere og koloniherrer på linje med de to nevnte land.

Om nordmenn flest var så fiendtlig innstilt og Norge så smalt, hadde vellykkede etterkommere blitt så vellykket?

Vi trenger ikke å si takk.

Men vi trenger å erkjenne at svært mange etterkommere av innvandrere, særlig de som har vært her lengst har gjort en klassereise.

Mange, særlig døtre av innvandrere, har høyere utdannelse i større grad enn etnisk norske kvinner. Etterkommere har bedre utdannelse, bedre økonomiske kår og praktiserer mer likestilling enn sine foreldre.

Og mange har også nådd toppen.

I politikken, i journalistikken, næringslivet, samfunnslivet, akademia og på fotballbanen.

STORTINGSPRESIDENT: Da den ukrainske Presidenten Volodymyr Zelenskyj besøkte Oslo i mars i år ble han tatt imot på Stortinget av den iranskfødte stortingspresidenten Masud Gharahkhani. Foto: Thomas Andreassen / VG

Det er mange som tilskriver suksessen til at de har jobbet dobbelt så hardt som de uten innvandrerbakgrunn.

Det er nok sant. Men det er bare halve sannheten. Den norske velferdsstaten og portvoktere som har sluppet oss inn er den andre delen av forklaringen.

Likevel er det ifølge Rima Iraki enkelte «eliteinnvandrere» som har sett seg nødt til å lage en «plan b».

Jeg har også i et svakt øyeblikk tenkt på en «plan b».

Å skaffe meg et pakistansk ID-kort særlig myntet på etterkommere, slik at jeg kan få visumfri tilgang til mine foreldres opprinnelsesland. I tilfelle jeg må ta med barna mine og flykte fra Norge.

Ikke fordi landet mitt er for lite for meg, eller fordi nordmenn er rasister. Men i tilfelle det skulle bli krig.

Hvem av oss er det som ikke har laget seg en slik «plan b» i det siste?

Uansett om vi er førstegenerasjonsnordmenn eller nordmenn med aner tilbake til Harald Hårfagre? Myndighetene vil at vi skal ha en plan b. En beredskapsplan med et beredskapslager.

Noen ser for seg å flykte til hytta, andre til Syden, atter andre altså til Pakistan.

Vi lever i en unntakstilstand, alle som en. Verden er ugjenkjennelig, innvandrerfiendtlighet og kvinnefiendtlighet er på fremmarsj i USA og enkelte land i Europa.

Vi er alle til tider både redde og usikre.

PÅ PALLEN: Grace Bullen hentet hjem bronsemedalje i de olympiske lekene i 2024. Hun er født i Eritrea. Foto: Eugene Hoshiko / AP / NTB

Det er vanlig at unge vil ut i verden og oppleve nye ting. Det er uvanlig at vellykkede og godt etablerte etterkommere romantiserer foreldrenes opprinnelsesland og de autoritære golfstatene.

Jeg kan forstå at de gjør det. Men jeg håper det blir med fantasien.

For det gir en vond smak i munnen når folk som for mange unge med minoritetsbakgrunn gjerne er rollemodeller, nå lovpriser et sted som Dubai, og tegner et bilde av Norge som så intolerant at det er blitt ulevelig her.

En må gjerne kalle dem «eliteinnvandrere», men for meg fremstår de snarere som elitistiske innvandrere.

Og jeg tviler sterkt på at de er mange. De aller fleste av oss kan ikke og vil ikke flytte.

Tiden får vise.

Enn så lenge har jeg drevet egen svogerforskning. Jeg har spurt mange vellykkede etterkommere, ingen av dem vil flytte fra landet fordi Norge er så kjipt.

Det er likevel ingen grunn til å hvile på laurbærene.

Det kan og må gjøres mer mot segregering, forskjellsbehandling, diskriminering og et stadig mer brutalt offentlig ordskifte.

Utenforskap rammer dypt og det rammer hardt. Særlig gjelder det de unge. De forventer mer av oss som storsamfunn.

Vi bør alle levere, også de såkalte «eliteinnvandrerne».

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.