Til å dåne av

Sannelig. Denne uken var det 250 år siden Jane Austen ble født. Det ble behørig feiret, i mange andre land enn forfatterens hjemland, Storbritannia.

Hvorfor er begeistringen så stor, hvorfor varer den ved? Tja, for å svare på et slikt spørsmål, kan vi for eksempel se nærmere på åpningen av Austens mest berømte roman, «Stolthet og fordom» fra 1813. Ikke den berømte, ironiske åpningssetningen – «Det er en allment anerkjent sannhet at en ungkar i besittelse av en pen formue, nødvendigvis trenger en kone.»

Se like gjerne på dialogen som følger rett etterpå, mellom ekteparet herr og fru Bennet, foreldre til fem døtre, inkludert hovedpersonen Elizabeth. Oversetter er Merete Alfsen.

«Kjære Bennet,» sa hans frue til ham en dag, «har du hørt at Netherfield Park omsider er utleid?»

Mr. Bennet svarte at det hadde han ikke.

«Jo da,» repliserte hun, «for mrs. Long har nettopp vært her, og hun fortalte det.»

Mr. Bennet svarte ikke.

«Vil du ikke gjerne vite hvem leietageren er?» utbrøt hans kone utålmodig.

«Du vil fortelle meg det, og jeg har ikke noe imot å høre det.»

Det var oppfordring god nok.

«Du skal vite, vennen min, at mrs. Long sier at Netherfield er leid ut til en ung, formuende mann fra Nord-England; at han var her på mandag i firspent vogn for å se på huset, og ble så begeistret at han straks gjorde avtale med mr. Norris; at han skal overta huset før Mikkelsmess, og at noen av tjenestefolkene kommer alt i neste uke.»

«Hva heter han?»

«Bingley.»

«Er han gift eller ungkar?»

«Å, ungkar, vennen min, ungkar! En rik ungkar, med fire eller fem tusen i året! Er det ikke storartet for småpikene?»

«Hvordan det? Hva har det med dem å gjøre?»

«Kjære Bennet,» svarte hans kone, «at du kan være så dum! Du må da skjønne hva jeg har i tankene, at han kan gifte seg med en av dem!»

«Er det i den hensikt han flytter hit?»

«Hensikt! Sludder, hvordan kan du si noe sånt? Men det er høyst sannsynlig at han kan komme til å forelske seg i en av dem, og derfor må du avlegge visitt straks han har flyttet inn.»

«Det ser jeg ingen grunn til. Du og småpikene kan gå, eller du kan sende dem alene. Det er kanskje det beste, for ettersom du er like pen som noen av dem, risikerer du at mr. Bingley liker deg best.»

«Du smigrer, vennen min. Jeg var riktignok ganske pen en gang, det skal sies, men jeg vet godt at jeg ikke er noe særlig lenger. Når en kvinne har fem voksne døtre, bør hun slutte å tenke på sitt eget utseende.»

«Det kan jo hende hun ikke har noe særlig utseende å tenke på.»

Hva er det egentlig som skjer her?

For det første er dette en scene som kan minne om et skuespill eller et TV-manus, og da en slags situasjonskomedie. For det eneste leseren får tilgang til, er replikkene. Er herr og fru Bennet i sin egen stue? På soverommet? I hagen? Ingen vet. Her dveles det ikke ved interiører, landskap eller sinnsstemninger. Det er bare replikker som kommer tett i tett, noe som gjør at teksten jager fremover, uten pauser eller hvileskjær.

Dette er for øvrig typisk for Austen. Historiene hennes forbindes gjerne med statelige herregårder og vandringer langs idylliske landeveier eller på pent tåkelagte bakketopper.

Men disse skildringene stammer i liten grad fra henne selv. De kommer fra nevøen hennes, som skildret den engelske landsbygda som en idyll i sin bok om tanten, som kom ut kort etter hennes død. Og det kommer fra de tallrike filmene og TV-seriene basert på romanene. Austen selv bryr seg lite om den slags. Hun er opptatt av hva som skjer mennesker imellom.

For det andre er det en samtale mellom to parter der den ene er ironisk og den andre ikke. Og der du, leseren, som skjønner hva dette dreier seg om, havner i et slags forbund med den ironiske parten.

Mr Bennet tror selvfølgelig ikke at Mr Bingley flytter til område for å finne seg en kone, eller at han kommer til å like Mrs Bennet bedre enn døtrene. Det er heller ikke slik at han ikke skjønner hva kona mener når hun sier at innflytteren kan være en lykke for døtrene deres. Han gjør narr av henne, og hennes intense giftekniving på døtrenes vegne. Hun mestrer ikke hans ironi, og svarer som om spørsmålene var oppriktig ment.

For det tredje er Austens måte uhyre effektiv. Allerede etter å ha lest halvannen side vet du ganske mye om ekteparet Bennet og livet de lever. I tillegg til innsikten du har fått i ekteskapet deres, vet du at Mrs Bennet er opptatt av penger og status – hun og mrs. Long har merket seg at nykommeren reiser i vogn med fire hester foran.

Du vet at de har fem ugifte døtre, og at Mrs Bennet er opptatt av å få dem gift. Straks etter får du vite litt om barna, og spesielt at datteren Elizabeth er farens favoritt, noe Mrs Bennet ikke liker.

Mange er de som har falt for «Stolthet og fordom» på grunn av den gnistrende kjærlighetshistorien i romanen, mellom Elizabeth og den rike, men gretne Mr Darcy. Men når Austens romaner er ubestridte klassikere, har det å gjøre med mange ting. En av dem trer frem på de første sidene av «Stolthet og fordom».

Austen er kvikk og lett å lese. Du rutsjer inn i handlingen. Plutselig står du der, omgitt av oppdiktede skikkelser, og de trer tydelig frem for deg.

Mange av dem er direkte latterlige. Og i dette er det også noe befriende ved Austen. Hun er i salongene, på dansegulvene, opptatt av hvordan folk opptrer og, ofte, utleverer seg. Hvordan er det egentlig å være den pompøse presten Mr Collins, som klarer å være både selvtilfreds og sosialt tåpelig?

Det trenger vi ikke bry oss om. Vi kan bare studere, i fryd og skrekk, hva som skjer i et rom når et sosialt neshorn som ham løper løpsk og krasjer inn i alle glasskap, uten at han skjønner at det er det som skjer. Det er til tider putelesing, hvis noe sånt finnes.

Noe av det som gjør «Stolthet og fordom» så elsket, er at det er så lett å se verden gjennom øynene til den skarpe Elizabeth. Men i andre romaner utsetter Austen heltinnene sine også for sin særegne harselas. Emma Woodhouse i «Emma» er smart, men barnslig selvsikker, og leser ikke rommet riktig. Catherine Morland i «Northanger Abbey» er naiv og melodramatisk, og tilbøyelig til å tro at verden er som en av røverromanene hun leser.

Fanny Price i «Mansfield Park» er kuet av sine rike slektninger. Når det er sagt, kunne «Mansfield Park» kanskje hatt noe av appellen til «Stolthet og fordoms» appell dersom Austen hadde latt Fanny ende opp med en karismatiske og grenseløse Henry Crawford i stedet for dydsmønsteret hun til sist gifter seg med.

Men slik skulle det ikke gå, for prestedatteren Austen passer alltid på at umoral straffer seg, gjerne med den verste av alle skjebner: Et ulykkelig ekteskap.

Ikke for det. Ulykkelige ekteskap kan ramme hvem som helst. Som Mr Bennet. Slik avsluttes samtalen han har med sin kone i første kapittel:

«Du nyter å terge meg. Du har ingen medlidenhet med de stakkars nervene mine.»

«Der tar du feil, vennen min, jeg har stor respekt for nervene dine. De er gamle venner av meg. Jeg har hørt deg snakke om dem i tjue år, minst.»

Alt dette sier noe om en forfatter som har et eget skråblikk på verden. Hun skriver om kjærlighet og ekteskap, men driver ikke med føleri. Hun lever i en verden der ekteskap er blodig alvor.

En ung kvinnes evne til å tiltrekke seg en solid mann, kan avgjøre om hun får et liv i økonomisk trygghet, eller henvist til å bli en barnløs tante som må leve på andre slektningers nåde. Men nettopp dette, at det står så mye på spill, gjør også at mennesker blir desperate, anspente. Og ofte komiske. Anstrengelsene for å få til frierier og ekteskap er både til å le og gråte av.

Men det er også til å dåne av. For oppi satiren og ironien lever jo også den sanne kjemien, romantisk og erotisk, i Jane Austens romaner. Det spraker av samtalene mellom Lizzy og Mr Darcy, og mellom Emma Woodhouse og Mr Knightley. Det er små, verbale dueller mellom oppegående menn og kvinner som utfordrer hverandre i en verden der altfor mange er opptatt av å snakke hverandre etter munnen.

Denne deilige dobbeltheten er også noe av dette som holder Austens romaner i live. Som gjør at de er elsket av tenåringer så vel som akademikere, at de har frydet publikum i over to hundre år.

Du kan le sammen med forfatteren av alle de tåpelige tingene folk gjør. Men det hele ville vært kaldt og tørt om det ikke også var mulig å la seg rive med av kjærligheten. For den er der, den også, overveldende og uimotståelig, også i en verden som synes fast bestemt på å redusere kjærlighet til en investering.