Tidenes på-tross-av-er?

Halvannet døgn med intens vitneforklaring fra verdens beste løper er over.

Og spørsmålet som fortsatt gjenstår er:

På tross av eller på grunn av?

Uansett fremstår idrettsprestasjonene til Jakob Ingebrigtsen bare enda mer uforståelige etter det han fortalte i rettssalen.

«Jeg kommer ikke på noen gode minner», sa Jakob Ingebrigtsen, da han ble spurt om oppveksten i storfamilien i Sandnes. Det ble neppe mange flere disse to dagene i tingretten i hjembyen.

«Jeg tenker at mange av de opplevelsene jeg og de andre søsknene mine har, er stort sett alene.»

Jakob Ingebrigtsen har fortalt om en oppvekst der de ikke fikk gå på rommet sitt i hjemmet for å være alene. Om en oppvekst i frykt. For kjeft. For utskjelling. For represalier. For vold.

Fra vitneboksen fortalte Jakob om en oppvekst der den tiltalte faren Gjert Ingebrigtsen satte alle premissene. Der faren kontrollerte alt. Bestemte alt.

Og sanksjonerte avvik på et vis alle fryktet.

Gjert Ingebrigtsen selv benekter beskyldningene om vold.

En isolert idrettsstjerne

Det er også en historie om isolasjon.

For Jakob Ingebrigtsen er ingen person som har tillit til andre mennesker, ifølge seg selv.

Han er en som aldri åpner seg for noen, ikke engang de av søsknene som har stått ham nærmest og som han fortsatt har kontakt med.

For de sju søsknene Ingebrigtsen er delt mellom de tilsynelatende uforsonlige motpartene i denne rettssaken.

Som aldri ville fått den voldsomme oppmerksomheten den har fått uten at den også omhandlet noen av verdens aller beste løpere. Inkludert han som har blitt best av alle, Jakob Ingebrigtsen.

Vitnemålene til Jakob Ingebrigtsen har mest av alt vist hvor vanskelig det er å vite hvilken virkelighet man til enhver tid befinner seg i.

Hvor går grensene mellom toppidrettslivet og familielivet? Finnes det grenser?

Jakob Ingebrigtsen har beskrevet et liv der treningsregimet spiste seg lenger og lenger inn i det som normalt kalles fritid.

«Den tiltalte»

Om kjeft for pustelyder.

Om trusler for ikke å ha bestilt hotellrom til familien som 15-åring.

Om en total mangel på empati.

Om en far som aldri sa unnskyld.

En han én gang på to dager kalte «far min». Én gang var han «Gjert».

Resten av tiden bare «den tiltalte».

«Pappa» hadde ikke Jakob Ingebrigtsen følt at faren var siden han var 11.

Sosial kontroll, kalles det gjerne, det regimet som ble beskrevet.

I et liv som ikke ligner på noen andre.

Akkurat der er neppe noen uenige.

«Jeg er en person idrettsutøver, som presterer veldig bra under press, og under umenneskelige omgivelser. Men det er fordi jeg har hatt god øving, og jeg har måttet gjøre det for å overleve som barn og som ungdom.», slik Jakob Ingebrigtsen selv beskrev det.

Omverdenen har betegnet det som en ekstrem evne til å fokusere.

De strenge rammer

Men hva som var de reelle grenser mellom de to delene av livet kommer neppe til å bli konkludert under rettssaken.

Hvis de i det hele tatt finnes.

Forsvarerne til Gjert Ingebrigtsen ønsker å vise at det rigide treningsregimet løperbrødrene var underlagt ikke var mulig å skille ut fra livet ellers.

At de rigide kravene til treningsdisiplin også ble en del av tilværelsen ellers. At de felles ambisjonene krevde en grensesetting veldig få andre er gjenstand for.

Uten vold. I motsetning til hva flere av barna påstår.

«Tror du at du hadde kommet dit du er i dag uten strenge rammer?», som forsvarer Reisvang sa det.

Aktoratet klargjorde på sin side at de ville tegne opp et tydelig skille mellom de to verdenene.

Derfor understreket aktor Angjerd Kvernenes at det ikke var løperen Jakob Ingebrigtsen som fortalte sin historie. Det var først og fremst barnet.

På samme måte skal retten til dokumentasjon av et format og omfang veldig få andre saker har tilgjengelig.

Iscenesettelse eller sannhet?

Hele den norske nasjonen kjenner nemlig TV-serien om familien.

Nå må retten prøve å se på den med helt nye øyne.

Hvor mye er nemlig reelt i Team Ingebrigtsen, det meget populære TV-bildet av familien?

De fem sesongene er avpublisert fra NRKs side. Men flere klipp er allerede avspilt i retten.

Der forsvarene til Gjert Ingebrigtsen mener serien er reell og relevant dokumentasjon av livet til familien, argumenterer Jakob Ingebrigtsen stadig tydeligere for at mye er iscenesatt og regissert.

«Dette er et veldig godt eksempel på hele problemet med Team Ingebrigtsen-dokumentaren. At det blir framstilt på en humoristisk måte, ting som oppleves.», som han selv uttrykte det på andre dag av hans forklaring.

Elisabeth, hans eneste

Og så er det også en kjærlighetshistorie som har blitt fortalt.

For det er én person som har vært ved Jakob Ingebrigtsens side siden første år på videregående skole, kona Elisabeth Asserson Ingebrigtsen.

«Elisabeth er den eneste personen i livet mitt som jeg stoler på 100 prosent. Og som jeg kan ha en normal relasjon til.»

Der Jakob Ingebrigtsen forteller om et liv der de sosiale mulighetene blir færre og færre, og der vennene utenom familie og idrett gradvis forsvinner, er det Elisabeth – og etter hvert også datteren – som blir hans ene store støtte og holdepunkt.

Også her er det på tross av.

Forholdet møter kritikk og motstand fra start fra den tiltalte faren, som skal ha ment at det ville ødelegge for mulighetene på løpebanen.

Og så klarer ikke Jakob Ingebrigtsen å unngå å avslutte med et siste spark mot faren han ikke har kastet ett blikk på gjennom to dager, der han sitter tre meter unna.

«Tenker du at Gjerts treningsopplegg har bidratt til at du er der du er i dag?», spør forsvarer Heidi Reisvang.

«Jeg føler det er litt miskommunisert. Det treningsopplegget er ikke tiltaltes. Det er et treningsopplegg som har vært utvikla i over lang, lang tid. I samarbeid mellom meg selv og mine to eldre søsken. Og på ingen måte noe han har lagd eller utvikla på egen hånd.»

Det kommer for første gang siden mandag en lyd fra tiltalte Gjert Ingebrigtsen.

Han gisper nærmest. Ser vantro ut. Oppgitt. Men besinner seg. Hans versjon av historien starter på mandag og varer i tre dager.

Inkludert svaret på det han åpenbart oppfattet som en ren fornærmelse.

Ferdig med førsteetappen

Gjert Ingebrigtsen ser på klokken med den skinnende blå remmen.

Den sier 12:00.

Jakob Ingebrigtsen er ferdig med sitt vitnemål. Mindre enn 100 timer etter at han tok VM-gull et sted mer enn 8000 km unna hjembyen Sandnes.

Der han er en del av en opprivende rettssak.

Der han også bor med kona Elisabeth og datteren.

Den ene delen av livet som bare er hans.

Der alt annet etter de første tre dagene i retten synes å være vevet sammen i et mønster ingen helt ennå kan tegne opp.

Hele situasjonen rundt rettssaken er unik. Inkludert Jakob Ingebrigtsens rolle.

Denne gang har verdens beste løpt en slags førsteetappe på lag med fire av søsknene.

Den som tok over stafettpinnen var lillesøsteren. Denne gang med Jakob i rollen som støttende tilhører.

«Hva er det som skal til for å bli toppidrettsutøver på ditt nivå?», spurte forsvarer Heidi Reisvang.

«Det er så mangt.», startet Jakob Ingebrigtsen med å svare.

Etter fortellingene de siste dagene, er det neppe noen som betviler akkurat det.