Tiden der ungdoms­poli­tikere jevnlig omgås overle­vende er snart over

Da jeg nevnte at jeg en sen kveld under Arendalsuka 2023 hadde støtt på tidligere AUF-leder Eskil Pedersen, svarte hun «Hvem er Eskil Pedersen?».

Jeg tror jeg aldri har følt meg så gammel i hele livet mitt.

På tirsdag vil det være 14 år siden det grusomme terrorangrepet 22. juli 2011, som rev 77 mennesker bort fra oss, hvorav 69 ble drept på AUFs sommerleir på Utøya. Til nå har debatten om terroren blitt primært drevet frem av AUF, sekundært av ungdomspolitikken som helhet.

Når de som husker angrepet begynner å bli så gamle at de går ut av ungdomspolitikken, må resten av samfunnet ta det ansvaret.

Eskil Pedersen var AUFs leder 22. juli. Han og Jens Stoltenberg ledet oss gjennom et nasjonalt traume, som selvsagt ikke er i nærheten av det traumet han og de andre som faktisk ble skutt på hadde.

For meg var 22. juli på mange måter startskuddet for mitt personlige engasjement i politikk. Jeg var 12 år og hadde en rekke dårlige resonnementer om hvordan samfunnet hang sammen. Men jeg forstod at man ikke kunne ta demokratiet og verdiene jeg verdsetter ved det norske samfunnet for gitt. Eskil Pedersen var kanskje det viktigste forbildet jeg hadde.

Det er mange politisk engasjerte på min alder som har en noenlunde lignende historie, og en majoritet av mine samtaler om 22. juli har jeg hatt med andre ungdomspolitikere.

Det var AUF, ikke resten av oss, som ble angrepet i 2011. Og bare så det er sagt: Vi i andre ungdomspartier har i varierende, men for liten grad, tatt oppgjør og kjempet mot ekstremismen som ledet til terroren. Som så mange andre føler jeg fortsatt på at jeg burde gjøre mer, og når jeg går av som leder av Grønn Ungdom i november blir nok min største anger at jeg ikke har gjort mer for å løfte 22. juli-debatten.

Men de få gangene det er noen andre enn AUF som har løftet tematikken (ofte på oppfordring fra AUF, riktignok) har det ofte vært noen i ungdomspolitikken. Ungdomspartiene utenfor AUF har altså vært for dårlige, men vi har i hvert fall gjort noe. Ofte føles det også som om vi er de eneste som har dårlig samvittighet for at vi ikke gjør mer.

Det er fortsatt slik at når jeg har møter eller diskusjoner med eget og andres moderpartier, må jeg være den som må minne dem om historien til AUF.

Det er nok lettere for ungdomspolitikere å forestille seg og tenke på det grufulle terrorangrepet. Vi tenker på det på våre egne sommerleirer og når vi debatterer AUF. Ungdomspolitikken har lenge vært full av folk som har 22. juli som definerende hendelse i sitt engasjement.

Slik er det ikke lenger. Det er nemlig ikke rart at nestlederen min ikke visste hvem Eskil Pedersen var. Hun fylte 6 år i 2011, er nå 19, og var 18 da samtalen fant sted. Det er for så vidt ungt for å være nestleder i Grønn Ungdom, men de fleste i ungdomspolitikken i dag er rundt den alderen.

Leder av AUF, Gaute Skjervø, er den siste gjenværende høyt tillitsvalgte i AUF som var på Utøya 22. juli. I tillegg til vekten det har i seg selv, betyr det også at tiden der ungdomspolitikere jevnlig omgås overlevende snart er over. Når Gaute går av vil vi ikke lenger kunne spørre hvordan det var i tiden etter, hvilke diskusjoner de har hatt som terroroverlevende som vi andre ikke har - eller bli totalt satt ut når de drar en vits om angrepet.

I fjor inviterte Grønn Ungdom Gaute til vår sommerleir for å snakke om 22. juli og ekstremisme. Det var uten tvil det beste programpunktet Grønn Ungdoms sommerleir noen gang har hatt. Å høre ham fortelle om nære venner han mistet, og hvordan han nekter å gi opp kampen mot tankegodset som hadde så katastrofale konsekvenser, gjorde hele Grønn Ungdom klar til å kjempe for alt vi er og alt vi har i Norge. Men ideen om å invitere Gaute kom fra de av oss som var litt oppe i årene og husker 22. juli godt.

For hvert år som går, hvert nye fylkesstyre, sentralstyre og ledelse i ungdomspartiene, viskes generasjonen som har et personlig, heller enn historisk forhold til 22. juli ut. I årets skolevalgkamp kommer det til å være flere på valgtorgene som ikke engang var født 22. juli, og de fleste husker det ikke.

Ungdomspolitikere har selvfølgelig tråkket feil eller tiet altfor mye rundt 22. juli-tematikk. Men som en blokk i norsk offentlighet, har ungdomspolitikken tatt debatten og jobbet mot ekstremisme og radikalisering bedre enn resten.

Vi skal fortsette å gjøre det etter beste evne, men når 22. juli går fra noe ungdomspolitikere husker, til noe ungdomspartiledere har blitt lært om, krever det at jobben i større grad tas av alle.

Det inkluderer de godt voksne. De som husker Eskil Pedersen.