Thorirs nye liv: Jobber for både Norge og Island

Men tidenes mest suksessrike håndballtrener kjenner på en tomhet etter å ha forlatt håndballjentene.

Foto: Beate Oma Dahle / NTB

– Soleklart at jeg kjenner på det. Jeg kommer til å savne menneskene og mange sider av det å være landslagssjef. Men så er det andre ting det kan være greit å ha litt fri fra også, sier Hergeirsson til VG.

– Jeg tror det er sunt for landslaget at de har fått ny ledelse. Jeg har tro på at det kommer til å bli bra, mener han nesten fem måneder etter at han sluttet som landslagssjef.

Denne uken ble det klart at Thorir Hergeirsson vender hjem til Island som rådgiver for det islandske håndballforbundet.

Men han har slettes ikke kuttet båndene til Norges Håndballforbund. En femtedel av arbeidstiden kommer til å være dedikert arbeidsgiveren siden 1990-tallet.

– Jeg jobber 20 prosent for Norges Håndballforbund mot utdanning og utviklingsmateriell. Så jeg holder kontakten der. Men det var ikke noe problem for NHF at jeg gikk inn den nye jobben på Island. Jeg har jo ikke lenger noe å gjøre med landslagsarbeidet til Norge, sier han.

Hergeirsson er ansatt i en 30-prosent stilling på Island, men kommer definitivt ikke til å flytte hjem til tettstedet Selfoss på sørkysten av Saga-øya.

– Jeg bor på Klepp og skatter til samme kommune. Det er ingen fare, slår han fast.

Kona Kirsten Gaard har for lengst gjort det klart at hun ikke er flyttbar fra Jæren. Hun er til daglig idrettslærer på Bryne videregående.

– Første gang jeg hilste på han sa jeg: «Hei, jeg heter Kirsten og jeg kommer aldri til å flytte til Island.» Så den ble lagt død, har Gaard tidligere sagt til VG.

– Hun kommer aldri til å foreslå at vi skal bo på Island. Det er helt urealistisk for meg å ha forventninger om noe slikt. Det har jeg gitt opp for lenge siden, sier Hergeirsson med en latter.

Thorir Hergeirsson med Kirsten Gaard etter å ha sikret det siste EM-gullet med Norge i desember. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

– En del av mine oppgaver vil bli løst fra Norge. Så blir noe løst fra Island eller et annet sted i verden, legger han til.

Han anslår at han kommer til å være i hjemlandet fire–fem ganger i løpet av året.

– Jeg håper å kunne pleie familien litt oftere, sier Hergeirsson som for noen år siden mistet sin mor og far. Men han har fortsatt søsken og stor familie på Island. VG fortalte i desember den helt spesielle historien om Thorir og broren Grimur.

Hergeirsson kan neste år feire 40-årsjubileum i Norge. Han kom til Oslo i 1986 for å studere på Idrettshøgskolen.

– Hva skal du bruke resten av arbeidstiden på?

– Jeg har allerede kalenderen stappfull av spennende oppdrag. Min utfordring nå er at jeg ikke kan si ja til noe særlig mer. Jeg er selvstendig næringsdrivende, har et enkeltmannsforetak (Hergeirsson Coaching og Consult), og driver med undervisning og foredrag.

– Hvorfor fortsetter du ikke som trener?

– Det er fordi jeg har lyst til å være ute av det. Jeg har vært trener nesten hele livet. Fortsatt er jeg med i et trenerteam for gutter født 2007 på Bryne og Nærbø. Jeg har vært med der i to år, og jobber videre med et team én til to økter i uken. Jeg holder kontakt med det som skjer på gulvet. Det er fint.

Etter EM-gullet mistet han bakkekontakten.

Men Thorir Hergeirsson er usikker på om han fortsetter som trener på toppnivå etter 11 gull som norsk landslagssjef gjennom 15 år.

– Jeg må kjenne litt på om det håndballtrener jeg skal være i resten av mitt yrkesaktive liv, eller om det var riktig å stoppe. Nå skal jeg ha en litt annen rolle. Det er fint for en periode.

– Du har kanskje sagt nei til en del tilbud om være hovedtrener?

– Det har ikke vært så himla mange. Jeg har vært tydelig på at jeg skal ta en pause på i hvert fall ett år. Det har ikke vært plagsomt, men mange har henvendt seg for å høre om det kan bli aktuelt igjen.

Hergeirsson ble i januar kåret til Årets trener i Norge. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB

Thorir Hergeirsson kommer ikke til å dukke opp som en ekstra trener på benken når de islandske landslagene skal spille VM for kvinner og EM for menn kommende sesong.

– Det er nødvendig å være til stede på noe. For å se hvordan ting fungerer, og kjenne på pulsen. Men med 30 prosent stilling så går arbeidstiden fort unna hvis man skal være til stede hele tiden under mesterskap.

– Det er en deltidsstilling. Det er viktig å være realistisk. Men jeg vet at det blir mer arbeid enn 30 prosent. Islendinger vil gjerne at ting skjedde i går. De er gode til å jobbe, men er kanskje ikke like gode til å planlegge og holde ut over tid.

Han skal være sparringpartner for landslagssjefene Snorri Steinn Gudjónsson (menn), Arnar Pétursson (kvinner), og dessuten hjelpe til med opplegget rundt spillere som ønsker å nå langt i karrieren.

– Det mest spennende er å legge strukturer og konkrete arbeid for ungdomsspillerne på 14–15 år og opp. Det tar 10–12 år å bli en topp internasjonal spiller, mener han.

– Hva var avgjørende for at du valgte Island?

– En blanding av flere ting. De var sterk interesse fra landslagssjefene. De ønsket impulser og hjelp i utviklingen av både spillere og lag. Det har også med å gjøre at Island denne uken har startet sin «Olympiatopp», Team Iceland. Der jobber Vesteinn Hafsteinsson som har vokst opp samme sted som meg.

Den tidligere diskoskasteren har kjempesuksess som trener for både svenske Daniel Ståhl og Gerd Kanter fra Estland. Begge med både OL- og VM-gull med friidrettens kasteskive.

– Jeg har lenge vært i dialog med Vesteinn. Han ønsket meg med i Team Iceland. Nå går jeg inn i håndballen, men det blir et samarbeid med Islands Olympiatopp. Det er spennende, sier Thorir Hergeirsson, kjent for et svært tett samarbeid med Olympiatoppen i Norge.