Tenk om renta skal opp, ikke ned?

KOMMENTAR: Økte priser på mat gir oss dårligere råd. Svaret fra Norges Bank er å la være å gi oss bedre råd. Pussig, men sånn er det.

Ida Wolden Bache, sjef i Norges Bank, kan gi statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) litt hjelp på popularitetsfronten ved å sette ned renta, men hun har ikke lov til det så lenge prisene forsetter å stige. Foto: Terje Pedersen / NTB

Alle trodde at nå begynner renta å synke. Ikke bare statsminister Jonas Gahr Støre, som i over et år har lovet at «vanlige folk» skal få mindre renteutgifter og dermed tenke fine tanker om ham og hans regjering, men faktisk også Norges Bank selv. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache har selv angitt at det første rentekuttet skulle komme nå i mars, kanskje etterfulgt av flere små kutt seinere i år.

Men nei. Nå kan renta bli stående i ro. I verste fall kan den komme til å stige, selv om vi ikke er helt der ennå. Det viser seg nemlig at prisstigningen, det som økonomene kaller inflasjon, kan stikke kjepper i hjulene for rentekutt. Forklaringen: Stortinget har bestemt at Norges Banks jobb nummer én er å holde prisstigningen under kontroll.

Tilbud og etterspørsel

Mekanismen for å gjøre det, er svært enkelt sagt den gamle, gode loven om tilbud og etterspørsel. Hvis folk har mye penger mellom hendene når de faste utgiftene er betalt, ja da har folk en tendens til å bruke de pengene. På klær og kjøkkenutstyr og frisørtimer og ny klokke og robotgressklipper og el-sykkel og så videre. Det er det som er etterspørsel. Og når mange folk ønsker å kjøpe ting, pleier prisene å stige. Det er derfor flybilletter er dyrest i skoleferiene.

Ved å sette opp (eller la være å sette ned) renta, drar sentralbanken penger ut av lommeboka til folk. De får mindre å rutte med. Dermed, sier teorien, synker etterspørselen etter ting. Og prisene synker.

Inflasjonsmålet, kalles det. Norges Bank skal sørge for at prisstigningen stort sett holder seg under to prosent i året. Det gjør den ikke nå.

Kjerneinflasjonen, som er prisveksten uten endringer i energipriser og avgifter – og den Norges Bank følger med på når de skal sette renten – steg til 3,4 prosent i februar, fra 2,8 prosent i januar.

Dette er ikke noe Norges Bank kan sitte rolig og se på.

Sjokolade og tomater

Det er særlig prisen på matvarer som skyter i været. Noe mange som har ansvar for daglige innkjøp sikkert kjenner seg igjen i. Kaffe har blitt jækla dyrt. Og sjokolade. For ikke å snakke om grønnsaker, og brød. En bærepose på Coop eller Rema kan fort koste så mye at det ikke nytter å tæppe, kode må til.

Dårlige avlinger av kakaobønner og kaffebønner, slik deler av Afrika har opplevd på grunn av tørke, er en forklaring. Kornprisene har også steget, men ikke så mye som noen fryktet etter Russlands invasjon i Ukraina. Og strømprisen har gjort drivhus-dyrking av frukt og grønt mye dyrere for bonden. Kunstgjødsel er blitt dyrere. Diesel også.

Og nå kommer frykten for handelskrig for fullt. Blir prisene i verdensmarkedet presset oppover av USA, som har en president som elsker å true både venner og fiender med straffetoll? Kina har allerede tatt grep, og Kina produserer en skremmende høy andel av en lang rekke forbruksgoder.

Er vi bortskjemt?

Produksjon i lavkostland som Kina har kanskje gjort Vesten bortskjemt, i den forstand at vi har vennet oss til klær, elektronikk, leketøy og sportsutstyr som er produsert billig av folk som ikke akkurat lever som grever, og sikkert også med langt slappere krav til både HMS-regler og miljøhensyn.

Kan prishoppet på dagligvarer også skyldes at bransjen, som i Norge domineres av tre store aktører, pleier å sette opp prisene i februar? Ja, kanskje. Et slikt prishopp lot kjedene være med i fjor, da alt var så dyrt.

Dessuten er det et spørsmål som presser seg på: Er renta egentlig så vekdig høy nå? Historisk sett er den ikke det. Julehandelen for noen måneder siden var igjen rekordhøy. Flyene til Syden er fulle. Boligmarkedet er brennhett. Det virker som om veldig mange nordmenn har penger å bruke. Men så har vi da også mye gjeld.

Mer lønn - høy rente?

Det er dessuten forventning til et lønnsoppgjør i vår som kan gi mange norske arbeidstakere mer å rutte med. For næringslivet går godt, og arbeidsledigheten er lav. Også her spiller den gode gamle loven om tilbud og etterspørsel en hovedrolle. Arbeidsgiverne må betale bra, ellers slutter folk og begynner en annen plass.

Tør sentralbanken å ta sjansen på å la dem få gå berserk i butikkene med de ekstra pengene?

De som sliter økonomisk, enten fordi de har lav inntekt eller mye lån, vil selvsagt sette stor pris på en rentenedgang. Renta er som de fleste vet en viktigere pris enn både strømpris og sjokoladepris for de flere millioner nordmenn som har gjeld.

Men for det store flertall er det fortsatt ganske flaks å være født i Norge.