Tanker ved solsnu

For en tid tilbake kom den fantastiske nyheten at den tida det tar å logge inn med BankID skal kuttes fra 30 sekunder til under 10 sekunder. «Det vil gjøre hverdagen enklere», het det i gladmeldingen.

Jeg husker da vi fikk kulehode med rettetast på skrivemaskinen. Det skulle gjøre alt skrivearbeid raskere – og hverdagen enklere.

Men det hjalp ikke. Ingen verdens ting. Skrivearbeidet gikk raskere, men hverdagen ble ikke det minste enklere. Den tida vi sparte på å slippe å bruke korrekturlakk ble fylt opp med en gang – av nye ting, som også helst skulle ha gått litt fortere for at livet skulle bli enklere.

Men NÅ! Nå snakker vi. Fra 30 sekunder til under 10 sekunder. Da nærmer vi oss null! Bare vi får alt det andre som fyller opp livet ned mot null også.

I tolv måneder, fra 2002 til 2003, bodde jeg i en liten fangsthytte på nordsiden av Spitsbergen sammen med familien min. Mor og far og to jenter på seks og 13 år.

Vi ble satt i land da isen gikk opp i juli. Båten skulle komme tilbake når isen gikk opp året etter. Fangstovervintring, heter det. Før avreisen fikk vi høre at barnevernet burde gripe inn og stoppe denne galskapen – egoistiske foreldre som tenkte mer på sin egen selvrealisering enn barnas beste.

Tvilen fantes også hos oss. Men det ble et eventyr. Fortsatt deler jeg livet mitt inn i tida før og etter året på Austfjordnes. Noen av de sterkeste minnene er knyttet til de dagene vi er inne i nå. Mørketida.

I hele verden var det ingen fast bosetting lenger nord enn oss. Knapt noe menneske har kjent på et slikt ensomt og langvarig bekmørke som vi opplevde gjennom den polarnatta.

Dagboka, 22. desember:
«I går snudde det. For første gang siden vi kom hit nærmer vi oss lyset og ikke mørket. Nå er vi på vei ut av tunnelen og ikke lenger på vei inn i den.»

Helt fra starten hadde polarnatta ligget der framme som en tunnel som vi visste vi måtte gjennom. Hva kom til å skje der inne i bekmørket? Hva skulle vi snakke om dag etter dag, sammenklemt på noen få kvadratmeter, med isbjørn og vinterstormer på utsiden av plankeveggene?

Vi våknet til sengetøy som var frosset fast i veggen, og bunnfrosset vannglass på nattbordet til jentene. Ville vi fly på veggen eller ville vi fly på hverandre? Vi kunne ikke vite. Ikke før vi hadde prøvd.

Vi hadde fryktet stillheten rundt bordet om kveldene, men opplevde til vår overraskelse at vi hadde mer å snakke om i fangsthytta i mørket – mye mer enn vi noen gang hadde hatt hjemme på fastlandet. Jeg husker ikke lenger hva vi snakket om. Bare at praten gikk.

Det er tankevekkende å lese dagboka fra disse mørkeste dagene i vårt liv:

«Nå er vi endelig på vei mot lyset. Jeg hadde forventet at det skulle kjennes som en lettelse. Men jeg føler større vemod over mørket som forsvinner enn glede over lyset som kommer. Dette var altså polarnatta. Selv i den endeløse polarnatta må vi være årvåkne for å få med oss alt som skjer.»

I disse tider, hvor hastighet måles i MB og KI og 5G, er det et tankekors å lese notatene fra fangstovervintringen i Wijdefjorden: «Det er forunderlig hvordan noe som forandrer seg så sakte som årstidenes vekslinger kan oppleves så intenst og altoppslukende.»

I dagene framover skal vi søke glede og lykke med gaver og presanger og en overflod av mat og drikke. Da er det et tankekors å bli minnet om at fortsatt er det året vi hadde minst å rutte med det rikeste året i vårt liv.

Vi hadde solgt bilen, leid ut huset og fått avdragsfrihet på lånet for å få endene til å møtes. Og likevel opplevde vi en luksus hinsides ethvert målbart begrep.

Der inne i mørket gikk det opp for meg hva som var hemmeligheten: Tid. Vi hadde tid. Tid til å snakke og tid til hverandre. Gjennom et helt år ble vi aldri, ikke en eneste gang, avbrutt av en eneste tekstmelding.

Selv om dagene var tettpakket med livsviktige gjøremål – fiske, fangst, salting og tørking, snøsmelting, matlaging, vedkløyving, 16 polarhunder – hadde vi tid. All tid. Alltid.

Tida løp aldri fra oss, og den sto aldri stille. Tida var ikke noe som skulle strekke til; det var noe vi fylte opp. Og det var ikke sånn at vi ikke hadde tidsfrister. Før isen la seg, før isen gikk opp, før fullmånen gikk ned, før bjørnen kom. Og likevel, gjennom et helt år var vi ikke ett øyeblikk på etterskudd, og vi hadde ikke ett sekund med dødtid.

Da året var omme, hadde vi utnyttet hvert minutt. Det var ikke noe som helst som skulle ha gått fortere. Tvert imot, året skulle ha vart lenger.

Etter hjemkomsten holdt jeg foredrag om året vårt. Etter et av disse foredragene fikk jeg et spørsmål:

«Dere må ha hatt et fantastisk år. Men bortsett fra alle disse flotte bildene og gode minner, hva sitter dere egentlig igjen med som kan ha overføringsverdi til resten av livet? Er det noe dere kan dra nytte av i dagliglivet nå etterpå?»

Jeg tenker fortsatt på det spørsmålet.

Nytte av? Overføringsverdi til hva? Hva er det som til slutt ikke har noen overføringsverdi lenger, men som er det endelige målet vi søker, med to streker under? Hva er det egentlig vi vil fram til?

«...gjøre hverdagen enklere?» Jeg skulle ha stilt spørsmålet tilbake: «Hva er det du sitter igjen med etter det siste året, som kan ha overføringsverdi til resten av livet ditt?»

Hva er vitsen med rettetast og BankID på null komma null?
Hva skal vi med tida vi sparer?
Hva er det vi vil fram til?