Tangen trenger kunstnere av kjøtt og blod for å få KI-kunsten sin

GJESTEKOMMENTAR: Vi trenger kunstnere av kjøtt og blod, som trosser livet og som trosser smerter.

Bildet er tatt i forbindelse med åpningen av Kunstsilo i Kristiansand, mai 2024. Foto: Tor Erik Schroder / NTB

Jeg har vært på roadtrip til Kristiansand. Sammen med tre kolleger kjørte jeg tidlig en fredagsmorgen for å delta på seminar i den utskjelte og omdiskuterte Kunstsiloen. Jeg kunne ha skrevet om den lange prosessen fram mot et spektakulært museum, bygget i samarbeid mellom offentlig og privat finansiering. Jeg kunne skrevet noe kritisk om maktfordelingen mellom de rike velgjørerne, filantropene, kunstsamlerne og kunsten. Hvem tjener egentlig mest på at Nicolai Tangen har deponert kunsten sin hos Kristiansand kommune? Og i samme slengen kunne jeg ha diskutert Tangens uttalelser om KI og kunst, der det for ham ikke er forskjell på kunst laget med KI eller kunst laget av mennesker med følelser, tanker og ideer.

KI trenger det som allerede finnes

Og her hadde det vært på sin plass å ta med debatten om Unni Lindells siste barnebok om Frøken Snushane. Der har forlaget brukt KI til å lage en forside basert på illustrasjonen fra forrige bok. Den forsiden var laget av et ekte menneske, en illustratør – og som vi vet, så kan KI kun lage noe av det som allerede finnes. KI søker i det store internettet, der mennesker har lagt ut bilder, tekster, og musikk – mer eller mindre ukritisk – i mange år. Nå kan KI velte seg i materialet og lage «kunst», som Nicolai Tangen kan stille ut i museet sitt, eller forsider forlaget Bonnier kan bruke til bøkene sine; ja, KI kan vel i prinsippet skrive nye «Frøken Snushane»-bøker også, så slipper Unni Lindell dét arbeidet.

Jeg hadde begynt på en sånn kronikk. En kronikk om kunst og verdier, om innhold og rettigheter. Som alltid når det handler om kunst, kommer man fort inn på de store tingene i livet. En kronikk om kunst handler fort om demokrati, om ytringsfrihet, om menneskeverd. Og der var jeg egentlig i kronikken jeg hadde begynt på.

Men så reiste jeg altså på roadtrip til Kristiansand og seminaret «Livet er en øvelse med fantasien som viktigste verktøy», i forbindelse med Elisabeth Haarrs utstilling «Livet er ikke til å bære» på Kristiansand Kunsthall og Torvald Moseids imponerende verk «Draumkvedet» på Kunstsiloen. Det skulle handle om refleksjoner rundt kunst og alderdom, om tekstilkunst og -kunstnere nå og før.

De sta og sterke

«Livet er en øvelse med fantasien som viktigste verktøy», har Elisabeth Haarr sagt. I skissebøkene hennes står det: «PAIN». Det står «Livet er ikke til å bære», og seminaret om henne, om tekstilkunst, om lange kunstnerskap, om kunstnerliv i perspektiv og kontrast, gjorde det så tydelig for meg at kronikken, den om KI, om makt og kapital egentlig må handle om dette, at det er dette det handler om. Om at «Livet er en øvelse med fantasien som verktøy». Den må handle om disse kunstnerne, de som ukuelig, insisterende, sta og sterke holder på. Dag ut og dag inn, hele livet. Fortellingen om Elisabeth Haarr med sitt voldsomme engasjement, for kvinnesak, for Palestina, for flyktningene i Moria-leiren, for Syria. Haarr arbeidet selv om smerter gjorde at hun ikke kunne veve lenger, så da broderte hun i stedet. Slik hun i sin tid begynte med tekstilkunst da hun ikke fikk lov til å male. Trangen, kraften hennes var større enn motstanden kroppen og omgivelsene hennes ga henne.

Historiene om Haarr, og Thorvald Moseide, om Nina Gjestland, om Vivienne Westwood, og Zoe Leonard, om Jon Gundersen og Johs. Rian fortalt av kolleger, kunstnere og kunsthistorikere, var så rystende rørende at kommentaren måtte bli om dette. Og om Cecilie Nissen, Marthe Danielsen Jølbo og Eline Mugaas som med kjærlighet har laget en utstilling om en kunstner som har satt spor. Det må handle om det 55 meter lange broderiet «Draumkvedet» Moseide brukte 14 år på å brodere. Det må handle om de kunstnerne som ser verden, som vil noe i verden, som bruker livet sitt, kraften sin på å lage kunst. Stillferdig, ikkevoldelig, insisterende, heftig kunst.

De nekter å la seg bøye

Det må handle om Elise Storsveen som forteller om sin far og kunstner John Gundersen som samlet og bygget, stablet og snudde, og betraktet og lagde kunst til siste pust og åndedrag. Storsveen fortalte så salen tørket tårer om et kunstnerliv som var så utrettelig, ustoppelig, og kompromissløst. Det må handle om Ingrid Juell Moe som forteller om sin kollega og forbilde Nina Gjestland, med en respekt og kampvilje som fikk publikum til å rette oss i ryggen og kjenne at verden blir større og bedre av at det finnes kolleger som kjemper for hverandres plass.

Mens verden rundt oss holder på å falle sammen. Fra den absurde rettssaken med influensere og «nesten-kongelige» – som viser oss en virkelighet vi ikke visste eksisterte, til krigen i Midtøsten, og med Kronprinsessen som gjemmer seg fra undersåttene sine, finnes det kunstnere som nekter å la seg bøye.

Uten dette, uten disse kunstnerne som vever, syr, limer og knytter, oppdager og forkaster. Uten kunstnere som trosser smerter, som trosser livet fordi de ser noe, vil noe, kan noe. Faller resten sammen. Tangen trenger dem for å få KI-kunsten sin. Unni Lindell trenger dem for å få forsiden sin. Vi trenger dem, for det er de som vever stoffet som holder oss sammen.