Tabuet mot antisemittisme må læres på nytt

Synagoger, skoler og barnehager må ha tung politibeskyttelse. Og denne konstante trusselen kan ikke forklares med Israels politikk, skriver kronikkforfatteren. Foto: Javad Parsa, NTB

Det er et politisk problem i Norge at det er så lite kunnskap om koblingen mellom antisemittisme og anti-israelisme.

Tabuer er til for å brytes. Det er vår tids refreng. Da fakta om holocaust ble kjent etter den andre verdenskrig, oppsto et tabu mot antisemittisme i Norge og andre vestlige land. Etter hvert som minnet om holocaust blir fjernere i tid, svekkes tabuet.

Det er likevel ikke helt borte. Derfor pakkes antisemittismen i dag gjerne inn som anti-israelisme. Grundig forskning både i Norge og i andre land viser at visse typer kritikk av Israel (for eksempel hvor landet fremstilles som særlig ondt og som en illegitim stat) er forbundet med antisemittisme.

Det er blitt vanlig å snu dette på hodet og hevde at anklager om antisemittisme knebler kritikk av Israel. Det er feil – og en farlig avsporing. Israel kritiseres mer enn noen annen stat. Sterk kritikk av Israel er viktig og riktig.

Krav om boikott

En stor del av norsk valgkamp i sommer har gått med til å diskutere Oljefondet og boikott av Israel. Bred boikott av Israel har stått høyt på ønskelisten til mange norske aktivister, akademikere og den norske fagbevegelsen gjennom hele 2000-tallet, helt uavhengig av initiativer for fred. En del av forklaringen er kanskje en særnorsk skuffelse over manglende fred etter Oslo-prosessen. Debatten er nå blitt slik at de fleste kvier seg for å stille spørsmål ved boikottkrav.

I sektoren jeg kjenner best, universiteter og forskning, er boikott utbredt. Mange jødiske israelske forskere har opplevd å bli nektet adgang til konferanser eller faglige nettverk internasjonalt. Ville de boikottet en israeler med muslimsk navn?

I kultur og sport er det også krav om boikott. I desember 2024 tok AUF-leder Gaute Børstad Skjervø til orde for at israelske barn skulle boikottes av Norway Cup. Troen på egen moralsk fortreffelighet har skapt en stor blindflekk for denne typen diskriminering på venstresiden i Norge.

Flytte for egen sikkerhet

Hvordan opplever norske jøder slik retorikk? I en spørreundersøkelse som ble gjennomført i november og desember 2023, ble et stort utvalg av norske jøder stilt en rekke spørsmål om debattklima og politikk i Norge.

Ett av spørsmålene var om de opplevde støtte fra partiene på Stortinget. De kunne svare langs en skala med fem punkter: «svært godt», «godt», «tilstrekkelig», «dårlig» og «svært dårlig». De kunne også svare «vet ikke», eller velge ikke å besvare spørsmålet. Hvis vi slår sammen svarene «svært dårlig» og «dårlig», fikk partiet Rødt 85 prosent, SV 82 prosent, Ap 72 prosent, MDG 71 prosent.

Norske jøder mener at trusselen mot dem som jøder primært kommer fra politiske krefter på venstresiden, ikke fra høyresiden. Det er del av bakgrunnen for at mer enn halvparten av norske jøder tenker at de kanskje må flytte fra landet for sin egen sikkerhet.

Skjuler sin identitet

Forholdene i Gaza er fullstendig utålelige, og det er stor sympati med de uskyldige palestinske ofrene på tvers av politiske og religiøse identiteter i Norge – også fra jøder. Det politiske Norge synes likevel blind for belastningene norske jøder lever under i det politiske klimaet som er vokst frem etter 7. oktober-massakren. Mange ligger lavt og skjuler sin identitet for å unngå problemer.

Jøder i Norge og i andre vesteuropeiske land er blitt utsatt for sjikane og vold også i forbindelse med tidligere Gaza-kriger, som i 2008-2009, 2014 og 2021, men det som er vokst frem etter oktober 2023, er av et annet omfang. Synagoger, skoler og barnehager må ha tung politibeskyttelse. Og denne konstante trusselen kan ikke forklares med Israels politikk.

Sykdomstegn i majoritetskulturen

Det er et politisk problem i Norge at det er så lite kunnskap om koblingen mellom antisemittisme og anti-israelisme. Men kostnadene – kognitivt, emosjonelt og sosialt – ved å stille spørsmål ved egne oppfatninger og holdninger på dette området blir for store for de fleste. Det er enklest å rope høyt og overdøve egen tvil. Uten tvil og selvrefleksjon er det lite grunnlag for dialog.

Den innebygde refleksen på venstresiden hver gang temaene tas opp, er anklager om at «noen» forsøker å hindre kritikk av Israel ved å trekke «antisemittisme»-kortet. Det er en pervers anklage når man ser styrken og omfanget av kritikk.

Norske jøder teller kanskje 2000 mennesker. De er uviktige i valgkampen. Jødene betyr nærmest ingenting i form av stemmer. Men europeisk historie har vist at majoritetssamfunnet med jevne mellomrom er i stand til å piske opp en stemning av selvrettferdig raseri, med katastrofale følger. Det går ikke bare ut over den jødiske befolkningen, men er også et sykdomstegn i majoritetskulturen.

Tabuer er til for å brytes, men noen tabuer er viktige å beholde. Vi har en jobb å gjøre med å begrunne og gjenreise tabuet mot antisemittisme.