Ta vare på kompisene dine!

Susan Lestrange

Mange menn må bli bedre på nære, gode vennskap.

Mandag 2. juni kl. 12:09

Menn er ikke kjent for å ha de mest fortrolige og dype vennskapene.

De har færre nære venner enn kvinner, og søker i mindre grad emosjonell støtte fra dem.

For selv om sterke vennskap er blant de viktigste faktorene for et langt, sunt og tilfredsstillende liv, overlater vi dem altfor ofte til tilfeldighetene.

Kanskje du tenker på en kompis når du leser dette?

En du ikke har snakket med på evigheter?

Noen relasjoner varer bare en sesong, og det er greit. Men mange kunne blitt livslange – hvis vi ikke hadde latt passiviteten få overtaket.

Innleggsforfatter sammen med en kompis. Bildet er gjengitt med tillatelse. Foto: Privat / Privat

Noen ganger er det stoltheten som holder oss tilbake:

«Jeg skal ikke være den første som tar kontakt».

Andre ganger frykten for avvisning. For det å si høyt at man ønsker kontakt er sårbart.

Og når nære relasjoner føles som et overveldende prosjekt, tyr vi ofte til det som ikke stiller krav:

Scrollingen, gaming – eller enda en serie. Eller vi satser på det vi føler vi kan kontrollere:

Karrieren, treningen – og jakten på mer penger.

I en tidligere tekst skrev jeg at «Sønnene våre sulter. Ikke etter mat, men etter nærhet».

Jeg viser til forskning som peker på at små gutter begynner livet åpne, nysgjerrige og relasjonelle.

Men etter hvert lærer de – subtilt eller brutalt – at «ekte» menn ikke lengter etter nære vennskap.

Påstander som «boys will be boys» og «menns vennskap er aktivitetsorientert» rommer kanskje et snev av sannhet.

Men når slike påstander står alene, blir de fort selvoppfyllende profetier som begrenser og paralyserer menn relasjonelt.

Og plutselig blir bestevennen du delte alt med, til kompisen du skjuler alt for.

Når samtalen blir for ekte, kødder vi det bort.

Vi veileder hverandre forsiktig tilbake til trygge temaer – som sport, jobb eller noen drøye vitser.

Lite krevende vennskap, uten forpliktelse.

Og har vi kjæreste eller kone, lar vi ofte henne ta alt det sosiale ansvaret.

Hun organiserer, følger opp, holder kontakt.

Mens du glir inn i rollen som tilskuer i ditt eget relasjonsliv – selve klimakset av passivitet.

Så: I hvilken grad har du selv latt passiviteten snike seg inn i vennskapene dine?

La meg dele fra mitt eget liv.

Jeg er heldig. Jeg vet at gutta mine er enormt glad i meg. De kjenner meg på dypet, og det er få ting i livet som føles mer meningsfylt.

De nærmeste er de første jeg ringer når noe stort skjer – på godt og vondt. De ser blindsonene mine, og former meg til en bedre mann.

Men jeg har også kjent på lysten til å trekke meg unna. Jeg har kjent på både sår og skuffelser – og jeg har vært den som har såret og bare latt ting gli under teppet selv.

Likevel nekter jeg å bli værende der.

Jeg minner meg selv på én ting: Jeg er avhengig av solide vennskap i livet mitt – og de er avhengige av meg.

Jeg vet jeg ikke er alene om dette.

Kjenner du deg igjen, men trenger et lite spark for å komme i gang?

Her er tre enkle tips:

1. Bruk tid.
   Du får ikke utbytte av noe du ikke investerer i. Juster prioriteringene dine om nødvendig, og sett av tid til å være med de du kjenner best.
2. Vær sårbar først.
   Inviterer du kompisen din inn i livet ditt når det ikke går på skinner, gir du ham tillatelse til å gjøre det samme.
3. Vær nysgjerrig.
   Selv om et vennskap har vart i ti år, betyr ikke automatisk at det er dypt, eller at dere faktisk kjenner hverandre. Så still spørsmål og vis genuin interesse i livet hans.

Jeg begynte med å si at vi menn ikke er kjent for å ha de mest fortrolige vennskapene.

Kanskje er det på tide å endre det.

Blir du med?

Jeg tror gutta våre – både dine og mine – ville satt enormt stor pris på det.