Systemene for oppfølging av sykemeldte svikter ofte

KRONIKK: Norge topper sykefraværsstatistikken i Europa. Legemeldt sykefravær i første kvartal i år var 6,1 prosent – høyere enn nabolandene, og gapet øker. Og nær én av fem personer i yrkesaktiv alder på en helserelatert ytelse over tid. Spørsmålet er ikke bare om vi er sykere enn andre, men om systemene rundt sykefraværsoppfølgingen fungerer.

I sykefraværsoppfølgingen betyr det at mange settes på vent uten å få kunnskap eller verktøy som kunne gitt trygghet og mulighet til å handle selv. Foto: Shutterstock

For individet handler sykefravær sjelden bare om smerter eller symptomer. Det handler om tap av identitet, skam, frykt for å falle permanent utenfor – og en vedvarende bekymring for økonomien.

En stor norsk registerstudie fulgte over 2 millioner mennesker over 15 år. Den viste at menn som mottar helserelaterte ytelser, som arbeidsavklaringspenger (AAP), har 5,5 ganger høyere risiko for selvmord første året utenfor arbeid – og over 8 ganger høyere risiko etter to år. For kvinner er risikoen enda høyere: nesten 9 ganger første år, og opp mot 12–14 ganger høyere etter 2–4 år sammenlignet med sysselsatte.

Dette er ikke enkelthistorier. Det er en strukturell realitet: Når økonomisk utrygghet, sykdom og tap av arbeidstilknytning kombineres, øker selvmordsrisikoen dramatisk. Tidlig, stabil og koordinert oppfølging blir dermed et spørsmål om liv og død.

Smerte – den stille driveren

Muskel- og skjelettplager er ikke bare den vanligste årsaken til sykefravær – de er en stille epidemi. Ifølge Folkehelseinstituttet lever rundt 30 prosent av voksne nordmenn med langvarig smerte (≥ 3 måneder). Disse plagene står for 35–45 prosent av alt legemeldt sykefravær og nær 50 prosent av alle uføretilfeller i Norge.

Konsekvensene er alvorlige: dårlig søvn, høyere risiko for angst og depresjon, sosial isolasjon og i mange tilfeller økt selvmordsfare. For samfunnet utgjør de samlede kostnadene ved langvarig smerte rundt 135 milliarder kroner årlig – tilsvarende over 4 prosent av BNP.

Smerte rammer dessuten sosialt skjevt: De med lav utdanning og inntekt har høyere forekomst, dårligere tilgang på mestringstilbud og får oftere opioider som behandling. Dermed blir langvarig smerte både et helse- og et levekårsproblem.

Tiltakene kommer for sent – eller stopper opp

Nav har selv erkjent at tiltak ofte settes i gang for sent i sykefraværsforløpet. To tredeler av tiltak starter i siste halvdel, når arbeidsevnen allerede er betydelig svekket. I august 2025 måtte flere Nav-regioner stanse nye tiltak helt, fordi budsjettet var brukt opp.

Arbeidsrettet rehabilitering (ARR) ble lagt inn i spesialisthelsetjenesten etter at «Raskere tilbake» ble avviklet i 2018. Men i praksis har dette ført til færre døgnplasser og store geografiske forskjeller. Kommuner melder samtidig om kutt i lavterskeltilbud som frisklivssentraler og hverdagsrehabilitering.

Riksrevisjonen har dokumentert det samme: Mange pasienter får ikke rehabiliteringstjenestene de har behov for. Samhandlingen mellom sykehus og kommuner fungerer dårlig, styringen er mangelfull, og konsekvensene for pasientene er alvorlige, fra smerter og depresjon til varig tap av arbeidsevne og økt belastning på familier.

På papiret, men ikke i praksis

Bedriftshelsetjenesten (BHT) koster samfunnet rundt 2 milliarder kroner å drifte og kan gi en samfunnsnytte på 2–3 milliarder årlig. Likevel brukes den ofte feil eller for lite.

Arbeidstilsynet gjennomførte over 4 000 tilsyn i 2023 med BHT som tema. Mange virksomheter hadde BHT «på papiret», men uten reell bruk i forebygging og oppfølging. Flere manglet planer og årsrapporter, og Arbeidstilsynet måtte gjentatte ganger gi pålegg fordi BHT ikke var involvert i risikovurderinger og oppfølging, slik loven krever.

Som Arbeidstilsynet selv konkluderte:

«Mange virksomheter har bedriftshelsetjeneste på papiret, men uten reell bruk i forebygging og oppfølging.» (NTB/Arbeidstilsynet, 2023)

Når BHT reduseres til en formalitet, mister vi både det forebyggende potensialet og de dokumenterte samfunnsgevinstene.

Vi har flere kunnskapsbaserte verktøy som nesten ikke brukes. Blant disse er fastlegenes ICIT-metode som reduserte sykefravær med 27 prosent i en randomisert studie, og den internasjonalt anerkjente Cognitive Functional Therapy (CFT) har vist både bedre og mer varige resultater enn standard fysioterapi for ryggsmerter, til lavere kostnader.

Til tross for dokumentert effekt på både kort og lang sikt, er implementeringen av kompetansen i Norge fortsatt marginal.

Systemet setter folk på vent

En av fem nordmenn har så lav helsekompetanse at de strever med å orientere seg i helsesystemet, og at over halvparten av befolkningen ligger på nivåer som gjør det vanskelig å forstå og anvende helseinformasjon effektivt.

Dette er ikke et spørsmål om individuelle ressurser alene. Når så store deler av befolkningen ikke får utbytte av de tjenestene som finnes, peker det mot et systemproblem. I sykefraværsoppfølgingen betyr det at mange settes på vent uten å få kunnskap eller verktøy som kunne gitt trygghet og mulighet til å handle selv.

Konsekvensene er alvorlige: usikkerhet, passivitet og økt risiko for forverret helse og langvarig fravær. For samfunnet innebærer det høyere kostnader og lavere inkludering. Lav helsekompetanse blir dermed en skjult driver bak sykefraværet, fordi systemet er mest tilgjengelig for de ressurssterke, mens de sårbare blir stående igjen.

Å styrke helsekompetansen handler derfor ikke bare om folkeopplysning, men om å bygge og legge til rette for et mer rettferdig og inkluderende arbeidsliv.

Vi vet hva som virker: tidlig, arbeidsnær, kunnskapsbasert oppfølging og forebygging. Gapet er mangel på struktur, stabil finansiering og samhandling. Når budsjetter styrer mer enn behov, når forebygging kuttes fordi gevinstene først kommer etter fem år, og når vi ikke implementerer metodene vi vet virker, er det vi som system som svikter.

Spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til å satse på forebygging og tidlig intervensjon. Spørsmålet er hvor lenge vi har råd til å la være.