Synsing løser ikke klimakrisen

Motstand mot kjernekraft handler primært om forutinntattheter og frykt – noe som vi ikke kan basere vår energi- og miljøpolitikk på. Selv om klima- og miljøproblematikk i skrivende stund ikke ser ut til å engasjere like mye som sakens alvor burde tilsi, står vi overfor en potensiell økologisk kollaps og atmosfærisk katastrofe. Da har vi ikke tid til å synse eller føle oss frem til hva som er effektive verktøy i kampen for å bevare en levelig klode.

Vi observerer med stor skuffelse at Anne Mette Seines innlegg om kjernekraft i Fædrelandsvennen 01.05-24 bidrar til å trekke en svært viktig debatt ned på et unyansert og usaklig nivå, og vi observerer med stor interesse at kjernekraftmotstandere i SV sjelden har naturvitenskapelig bakgrunn.

Kjernekraft spiller en betydelig rolle i det grønne skiftet fordi det er en av de viktigste og tryggeste utslippsfrie energikildene vi har. Det finnes ikke et eneste seriøst fagmiljø som bestrider dette. Kjernekraft er en stabil energikilde som kan balansere de variable energikildene, noe som vil bli stadig viktigere i et kraftsystem hvor brorparten av den nye kraften vil komme fra væravhengige kilder. Det vil være særdeles uklokt å bygge et energisystem som er prisgitt værgudene i all overskuelig fremtid. Uforutsigbart vær er tross alt en av de mest nærstående konsekvensene av global oppvarming.

Vi oppfordrer Seines til å se helhetlig på dette med farlig avfall. Det produseres globalt 12.000 tonn radioaktivt avfall i året fra kjernekraftproduksjon. La oss sette det i perspektiv; totalt produserer all verdens industri 400 millioner tonn farlig avfall per år. Bidraget fra kjernekraft er forsvinnende lavt. I tillegg er det kun 3 prosent av disse årlige 12.000 tonnene som er såkalt «high level waste», altså svært farlig avfall. Resten av avfallet har kort halveringstid på under 40 år. I motsetning er giftig metallavfall fra annen type industri giftig til evig tid.

Fra produksjon til deponering er hvert trinn i livssyklusen for kjernebrensel og avfall styrt av strenge forskrifter for å minimere miljøpåvirkning. Det å skildre avfallet som en uoverkommelig fare er ikke vitenskapelig korrekt. Robuste sikkerhetstiltak, teknologiske fremskritt og strenge forskrifter gjør at risikoene knyttet til avfallet kan håndteres effektivt og trygt. I tillegg kan avfallet som i dag er lagret resirkuleres og gjenbrukes som brensel i de nye reaktorene som er blitt utviklet.

Norge har per i dag avfall som må håndteres på samme måte som avfall fra kjernekraftverk. Dessuten finansierer kjernekraftverk sin egen avfallshåndtering, og bidrar til å betale for at det eksisterende avfallet blir håndtert på en trygg måte på permanent basis. I tillegg er det slik at norsk lovverk stiller krav om at kjernekraftverk må ha en plan for avvikling og avfallshåndtering før de får konsesjon.

At fremtidige generasjoner på ekspedisjon helt tilfeldig vil støte på nedgravd radioaktivt avfall er vel like sannsynlig som at jordkloden spinner av sin akse og kastes inn i solen. Vi må utnytte alle tilgjengelige energikilder med lave karbonutslipp for å nå de globale klimamålene, spesielt målet om karbon-nøytralitet innen 2050. Vi trenger en energidebatt som baserer seg på fakta. Det er det minste vi kan gjøre for fremtidige generasjoner.