Sylvi Listhaug fant vestlandsfanden i seg selv og doblet oppslutningen

Skal du forstå Frps suksess, må du ikke bare se på hva Listhaug sier. Du må også se på hva hun ikke sier, skriver kronikkforfatteren. Bildet ble tatt under Fremskrittspartiets høstkonferanse 2024. Foto: Jonas Been Henriksen, NTB

Fremskrittspartiets suksess henger sammen med en vending som mange ikke forventet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Da jeg i 2017 skrev en bok om Sylvi Listhaug, var det et portrett av en rebell, ikke en statsministerkandidat. Hun hadde provosert som landbruksminister og polarisert som innvandringsminister. Hun ble omtalt som en stjerne, men spørsmål om henne som partileder ble alltid innledet med «hvis», ikke «når».

Det ble hun. Og nå sier folk når Sylvi Listhaug blir statsminister.

Sylvi Listhaug kom inn i politikken på Sunnmøre, men det er først nå hun er blitt vestlandspolitiker. Hun har endret seg og partiet på en uventet måte. Det er ikke en nasjonalkonservativ høyrepopulist som suser mot september, men en vestlandsk opprører.

Det er ikke den Frp-fløyen Listhaug egentlig kommer fra.

Frps ulike fløyer

Frps to fløyer kan for enkelhets skyld karakteriseres som den liberalistiske fløyen og den nasjonalkonservative fløyen.

Liberalistene er de som vil ha lavere skatter, hater fylkesmannen og ikke vil ta inn over seg at det heter statsforvalter nå. De konservative er de som ikke bare vil ha færre innvandrere, men også kan skrive Facebook-kommentarer om korstog.

I hovedstaden har jeg slitt med å formidle hvordan Vestlands-Frp skiller seg fra det kontroversielle partiet man så i riksmediene. Det er lett å tenke på Frp som Carl I. Hagens fabrikkerte Mustafa-brev, Siv Jensens «snikislamisering» og Listhaugs omtale om at Knut Arild Hareide «sleiker imamer opp etter ryggen».

Vestlands-Frpere bryr seg om naust, de.

Samtidig har jeg her hjemme slitt med å få aksept for min påstand om at denne Vestlands-Frperen ligner urvestlendingen.

Motkultur og motmakt

Denne moderne vestlandsliberalismen har et relevant historisk bakteppe.

Nasjonsbyggingen i Norge har skjedd gjennom en dragkamp mellom embetsmannsstaten i hovedstaden og motkulturen i distriktene, særlig på Vestlandet. Statsbyråkratiet bygget en hovedstad i Oslo, og folket flokket til.

To motkrefter holdt sentraliseringen tilbake.

Den ene var naturressursene – fisken, oljen, gassen, vannkraften. Naturressursene ga arbeidsplasser langs kysten, penger til staten og privat kapital utenfor hovedstaden som var en verdifull motmakt.

Den andre motkraften var kulturell og politisk – målbevegelse, avholdssak, bondestortinget, partiene Venstre, KrF og Bondepartiet, og før Arbeiderpartiets nasjonsbygging ble et osloprosjekt: arbeiderbevegelsen.

Dette historiske bakteppet kan du se spor etter på landsmøtene i de fleste partiene. Det er politiske skillelinjer som følger geografiske skillelinjer. Det liberalistiske Frp, Vestlands-Frp, ligner mer på den motkulturen enn flere liker å tro.

Fra Ørskog til Oslo

Da Sylvi Listhaug meldte seg inn i partiet, var det ikke fordi hun hadde lest Ayn Rand. Hun var opptatt av eldreomsorg. I Møre og Romdal FpU kolliderte hun med en gjeng unge liberalister som ville fjerne skatter og bygge ned staten. Hun var den eneste kristne, konservative jenta i gjengen.

Hun dro til Oslo og ble rådgiver. Carl I. Hagen likte henne så godt at han plasserte henne som byråd i Oslo. Selv om det var en toppstyrt prosess der hun ble påtvunget Oslo Frp og Oslo Frp ble påtvunget henne, var det kanskje der hun egentlig hørte hjemme.

Vestlands-Frpere har alltid ristet på hodet av Oslo Frp. For dem er det uforståelig at partifellene gjør innvandrerne til fiender i stedet for velgere. Kebabsjappeeieren på Voldsløkka må da være like irritert på Mattilsynet som bensinstasjonseieren i Volda er? Drosjesjåførene hater vel bompenger, de også?

Men det var i den byen Sylvi Listhaug utviklet seg som politiker. Som byråd gjorde hun seg særlig bemerket i 2009 da hun gikk ut mot Skeive dager. Hun hadde ikke noe sans for halv- og nesten helnakne folk som danset rundt i Oslos gater. Så sterkt mente hun det at hun stilte til debatt i Dagsnytt Atten mot Erling Lae. Som var byrådsleder, hennes sjef og dessuten homofil.

Det året sto Listhaug på Oslo Frps stortingsliste.

Hun ble landbruksminister i 2013. Da bar politikken og retorikken preg av skoleringen fra FpU. Hun var liberalisten som skulle røske tak i det hun tidligere hadde kalt «kommunisme på norsk», altså norsk landbrukspolitikk.

Men det var da hun slo seg løs i innvandringspolitikken at Sylvi Listhaug virkelig fikk vise seg frem. Hun fremsto som Norges høyrepopulist.

Kald retur til hjemfylket

Da superstjernen Sylvi i 2017 skulle nomineres til Stortinget, var det ikke alle som mente hun hørte hjemme på Møre og Romsdals liste, der hun ikke hadde stått siden 2005. Stranda-ordfører Frank Sve mente at førsteplassen skulle være hans. Akkurat som Carl I. Hagen plasserte henne i Oslo Frp i sin tid, måtte parlamentarisk leder og hele Sunnmøres brumlebass Harald Tom Nesvik hjelpe til så Listhaug ble kronet som førstekandidat i sitt barndoms fylke.

På nominasjonsmøtet i Molde var Listhaug en innvandringsminister i et fylke som ikke bryr seg om innvandring. Man kunne merke på applausen og talen hennes at dette ikke lenger var hennes hjemmebane.

Den som tok salen med storm, var annenkandidat Jon Georg Dale. Det skulle lukte asfalt i hele Møre og Romsdal, sa han. Kutt i skattene, bygg veier, send byråkratiet på slankekur. Heimebane.

Ikke gått som ventet

Hopp åtte år frem, og vi kan se hvordan spådommene om henne har slått til. Flere bommet.

For det første var det en forventning om at hvis Listhaug ble partileder, ville det føre til en sterk dreining i den nasjonalkonservative høyrepopulistiske retningen. Folk på motsatt side gjorde seg tidlig klare til å pakke sekken og dra.

For det andre var det rimelig å tro at Listhaugs evne til å sjokkere ville bli mindre når hun ikke uttaler seg som statsråd, og når det begynner å bli for mye av det samme.

For det tredje virket det som om hun hadde nådd et tak. Hele landet hadde gjort seg opp en mening om Listhaug, og det virket som om maks 14 prosent hadde lyst til å stemme på henne.

Det så lenge ut som om alle disse forventningene slo til.

Flere av de typiske Vestlands-Frperne er ute eller på vei ut, som Jon Georg Dale, Roy Steffensen og Terje Halleland. Men er det egentlig et uttrykk for at de pragmatiske vestlendingene skyves ut til fordel for motsatt fløy? Nei. Persongalleriet er endret på motsatt side også. Per-Willy Amundsen ble degradert etter en runde whisky, og Christian Tybring-Gjedde er ekskludert fra partiet.

Hun har nok ikke samme evnen til å sjokkere. I stedet har hun lagt om strategi.

Et mindre polariserende budskap

Budskapet hennes er imponerende enkelt: Folk har for dårlig råd, og regjeringen kaster bort penger på tull.

Det treffer bredt, blant annet fordi det i stor grad er sant. Folk har fått dårligere råd, og det er jaggu mye tull på statsbudsjettet. Alle er jo enige i det. Man er gjerne uenige i løsninger og hva som er tull, men kjernebudskapet til Listhaug? Det følger en helt ny oppskrift fra hennes side.

Hun hadde bare trengt å vinne 15–20 prosent for å være en suksess. Men i stedet for å snevre inn har hun utvidet budskapet og målgruppen.

Skal du forstå Frps suksess, må du ikke bare se på hva Listhaug sier. Du må også se på hva hun ikke sier. Hun har latt mange kulturkrigstog passere uten å hoppe på. Det er Dag-Inge Ulstein og Trygve Slagsvold Vedum som driver og teller hvor mange kjønn som finnes, ikke Frp-lederen.

I den grad hovedsakene økonomi, gjengkriminalitet eller anti-klimatiltak har en kulturkrigsidé eller er identitetspolitikk, er det mer implisitt enn før. Regjeringens nye gjengkriminalitetspolitikk og -retorikk har bare bekreftet at man kan frykte utviklingen uten å være rasist. Det finnes mange i klimaeliten som samtidig synes det er tull å bruke milliarder på havvind.

Rural, men ikke høyreradikal

Sånn har hun bygget en folkelig bevegelse med lengre røtter enn høyrepopulismen og bredere nedslagsfelt enn hun hadde før. Bevegelsen er sentrum/periferi, det er motmakt, det er anti-establishment, det er vestlandsk motstand mot hovedstadsmakten.

Den trenger ikke komme kledd i hverken brune skjorter eller med Eurabia-konspirasjoner. Heller ikke med Frp-politikk, for så vidt. Men det er de som lykkes.

Fremover

Fremskrittspartiet er blitt mer spiselig for velgerne fordi det er mer spiselig. Det er en annen mat på tallerkenen enn før. Velle og Wara og nye Listhaug er noe annet enn det gamle Frp, og i alle fall noe annet enn hva flere trodde Listhaugs Frp ville bli.

Vil hun skifte kostyme igjen etter valget? Kanskje.

Men jeg tror hun følger tidsånden. Og denne høyrebølgen er annerledes enn de høyrepopulistiske krusningene som fulgte etter finanskrisen.

Hennes største problem, enten hun blir statsminister eller finansminister, er det samme som de fleste populister møter på: Det er ikke så lett å levere det man lover.

Men som partileder har hun en langt stødigere grunnmur enn ventet.