Sykelig kresen

Mat har alltid vært min største fiende.

Helt siden tidlig barndom har jeg vært usedvanlig kresen. På mitt verste kunne jeg telle antall «trygge» mattyper på én hånd. Jeg nektet å prøve nye ting.

Var jeg virkelig bare sta og kresen, eller var det mer som lå bak?

I dag vet jeg at problemet skyldes en lite kjent spiseforstyrrelse som kalles ARFID. Den kan arte seg på flere måter.

Hovedtrekkene går ut på begrenset variasjon i kostholdet, eller manglende interesse for mat. I motsetning til flere andre spiseforstyrrelser, handler den ikke om kropp, utseende eller følelsesregulering.

For meg var årsaken intens frykt for fremmede matvarer. De mest minimale endringer forårsaket slik frykt: Det kunne være ny innpakning, annerledes konsistens, uvant lukt – hva som helst som skilte varen fra det vante.

Eksempelvis ble brødskiver utrygge etter at jeg fant et frø som var litt for stort.

Frukt og grønnsaker har alltid vært utelukket. «Utrygg» mat fremkalte brekninger. Mens andre barn vokste av seg barndommens kresne matvaner, ble min liste over «trygg» mat bare snevrere og snevrere desto eldre jeg ble.

Aversjonen handlet aldri om at jeg ikke likte diverse mattyper – jeg følte direkte avsky mot alt som skilte seg fra det trygge. Moren min søkte råd fra helsesykepleiere, som alle anså det som en tilstand av typisk kresenhet. ARFID var ikke et kjent tema.

Imidlertid var denne «kresenheten» så ekstrem at den belastet både meg og min familie i stor grad. Som barn isolerte jeg meg fra sosiale aktiviteter, i frykt for at mat var involvert.

Hvordan skulle jeg forklare til de andre barneskoleelevene at jeg ikke kunne spise det samme som dem? At jeg bare kunne ha pommes frites, mens alle spiste hamburger på McDonalds?

De få gangene jeg deltok på overnattinger og tilsvarende gjorde jeg alt mellom himmel og jord for å unngå å spise. Altså deltok jeg lite, og foreldrene mine var bekymrede.

Konfliktene hjemme vokste etter hvert som «kresenheten» ikke avtok. Ingen forsto hvorfor jeg ikke bare kunne spise, eller i det minste smake på maten de hadde laget.

Hvorfor var plutselig polarbrød med brunost galt, når jeg hadde spist det så mange ganger før? Var det virkelig så vanskelig å bare prøve?

Det var ingen forklaring, fordi ingen visste om ARFID. Dette hjalp verken for samvittigheten eller selvfølelsen min. Jeg trodde at jeg var helt alene i verden med disse skambelagte vanskene.

I de tidlige ungdomsårene var spiseforstyrrelsen min på sitt verste. Nesten ingen mat føltes «trygg» lenger. Samtidig prøvde jeg å skjule matvanene fra alle, for å holde dem fornøyde.

Jeg spiste aldri sammen med andre, og isolerte meg døgnet rundt. Spesielt når jeg begynte å føle på et press om sunnhet og helse. Jeg levde jo nesten bare på sjokolade og Capri-Sun, mens næring og kosthold ble promotert over alt i media.

Sunnhetspresset økte utryggheten min rundt mat – jeg skammet meg så mye. Spisevegringen min førte til at jeg raste ned i vekt. Jeg var nokså overvektig, men kom snart ned i undervekt.

Ettersom jeg var en usikker ungdomsjente, var det mange som trodde at jeg slanket meg. Det trodde de også på BUP, selv om jeg tidligere hadde bedt om hjelp til mine selektive spisevaner. På denne tiden var skammen så innebygd i meg at jeg bare spilte med. Jeg ville heller bli sett på som anorektiker enn som barnslig, sær og kresen.

Etter flere år med feilbehandling og dårlig samvittighet, har jeg endelig fått svar på hvorfor jeg ikke bare kan «spise normalt»: Jeg har spiseforstyrrelsen ARFID.

Å lære at matvanene mine faktisk har en reell årsak, ga meg den lettelsen jeg så desperat trengte.

I dag tør jeg å være åpen med de rundt meg, slik at jeg får den støtten jeg trenger av familie og nære. Jeg føler ikke lenger at jeg må skamme meg, eller at jeg er helt alene.

Åpenhet er så viktig – både for å redusere skam og for å jobbe mot et godt hjelpetilbud.