Med sminke og skinnklær blir Kliss Lik som sine helter

– Kan noen hjelpe meg å ta på vingene?

Fire menn i 50-årsalderen stresser rundt på et lite loft over en pub i Skien.

De er to meter høye og har på seg skinnklær og tjafsete parykker. Ansiktene deres er fullstendig dekket av svart og hvit maling.

En av dem har akkurat tatt på en gedigen susp med nagler. Nå trenger han hjelp til å få på seg de trange skinnvingene (hvis det er lov å si).

– Jeg trenger flere hender her! roper Anders Olsen Brøntveit (49).

Om kort tid skal de hekte på instrumentene og liste seg ned en smal trapp på 20 centimeter høye platåsko. De skal stavre seg opp på den lille scenen innerst i hjørnet på puben, like ved dassen.

100 beduggede publikummere mellom 25 og 70 år skal strekke hender i været og høre Anders rope inn i mikrofonen:

– All right, Skien! You wanted the best, you got the second best! Vi er itte Kiss, men så nære en kjem. Vi er KLISS LIK!

De skumle barndomsheltene

Historien om bandet Kliss Lik startet for 15 år siden under en rockemønstring på Koppang i Østerdalen. Fire innlendinger kledde seg ut som rockebandet Kiss og spilte flere av låtene deres – til stor jubel.

Selv om hele originalbesetningen siden har blitt byttet ut, lever Kliss Lik i beste velgående som et av landets mange tributeband.

Hamargjengen har spilt over 50 konserter og vet at det krever mye arbeid å bli en tro kopi av Kiss i deres glansdager på andre halvdel av 1970-tallet.

Nå, med bare to timer igjen til konsertstart, begynner gjengen å bli litt sminkestressa.

På backstageloftet leter de febrilsk etter stikkontakter til sine medbrakte bærbare sminkespeil. De begynner å tegne opp streker i ansiktet med drevne håndbevegelser.

Foran dem ligger et rikt utvalg av malerpensler og vannbestandig klovnesminke. Det hvite pulveret som flyver rundt i lufta, er heldigvis bare pudder.

Geir Atle Wiig Johansen er muligens en 55 år gammel forsikringsrådgiver fra Hamar-forstaden Ottestad. Men i helgene blir han gitarist i to av tidenes største band: Ace Frehley i Kiss og David Gilmour i Pink Floyd (han spiller også i bandet Shine On You, som nylig fylte Hamar Kulturhus).

Barneskolelærer Kristian Lie (51) har streket opp det som skal bli en svart stjerne over høyre øye. Signatursminken til Kiss-gitarist/-vokalist Paul Stanley.

Men hva er det som får fire middelaldrende menn til å ville bli sine barndomshelter, som jo så ut som tegneseriefigurer?

– Sterke minner, forteller de.

Alle i Kliss Lik duver fortsatt på dønningene etter det første sjokkfylte møtet med Kiss.

– Jeg var veldig fascinert av dem lenge før jeg hadde hørt en eneste sang. Jeg syntes Gene Simmons var skikkelig skummel, sier Anders.

Bassist og vokalist Gene Simmons hadde som varemerke å stikke ei lang tunge ut av kjeften. Anders har den korteste tunga i Kliss Lik, men har likevel rollen som Gene.

– Det ble sagt at han hadde limt på ei grisetunge. Det gikk jo så mange rykter, og vi hadde ikke så mye tilgang på informasjon, sier Kristian.

– Jeg hørte at han hadde kutta tungebåndet, supplerer Anders.

– Hva slags reaksjoner får dere på at dere kler dere ut som barndomsheltene?

– Dama mi er så innforstått med at jeg er veldig Kiss-fan i alle år, så for henne var det ikke så veldig sjokkerende, sier trommis Terje Stian Flagstad (52).

– Heldigvis var jeg allerede godt gift da jeg begynte med dette, sier Anders og gliser.

En ting har de i hvert fall observert: Det blir stadig flere slike tributeband. Særlig etter at Kiss sluttet å turnere, har Kliss Lik fått stadig flere spillejobber.

– Mange av de populære, klassiske rockebandene begynner nå å gi seg. Da dukker det opp stadig flere sånne som oss, sier Geir Atle.

Veien til kulturhusene

Tributebandene kan glede seg over at interessen for klassisk rock holder seg sterk.

Bare se på det amerikanske rockebandet Creedence Clearwater Revival. Sommeren 1969 var de det største bandet på de amerikanske hitlistene. Utrolig nok var de også det sommeren 2024, ifølge Rolling Stone Magazine.

Derfor kan tributebandet Fortunate Sons – The Creedence Experience leve godt av å reise landet rundt og spille hits som «Proud Mary» og «Have You Ever Seen the Rain».

Regelmessig bookes drammensgjengen til Norges mange kulturhusscener. De omsetter årlig konsertbilletter for over 3 millioner kroner, noe få andre norske band kan skilte med.

– For sju–åtte år siden begynte markedet å tørke ut fordi rockeklubbene forsvant. Vi skjønte at vi måtte ta grep og skreddersydde et show for kulturhus. Da rykka vi opp en divisjon, forteller vokalist og gitarist Tor Erik Fredheim (41).

Utvalget av tributeband er stort. Bare i Norge finnes det minst seks ulike band som utelukkende spiller Pink Floyd. Selv de norskspråklige partyrockerne Vazelina Bilopphøggers har to tributeband som regelmessig skaper euforisk feststemning i Mjøsregionen.

Noen tributeband oppsto muligens fordi de fikk en gøyal idé til navn. Her er det lett å mistenke LureMuse, som spiller låter av det britiske bandet Muse.

I tillegg får Norge ofte besøk av store, internasjonale tributeband som Killer Queen – a tribute to Queen og Rumours of Fleetwood Mac.

Særlig i England er tributeband-kulturen sterk, med flere slike festivaler. Særlig kjent er Glastonbudget, hvor man har kunnet oppleve Oasish, Antarctic Monkeys og Maybe Winehouse.

Tor Erik i Fortunate Sons sier at tributebandene har levd med et b-stempel, men han opplever at det blir stadig mer respekt for det de gjør.

– Alt handler jo om å gi folk gode opplevelser, sier han.

– Får dere høre at tributebandene går i veien for andre norske artister som sliter med å nå ut med egenskrevet musikk?

– Ja, og det er en relevant diskusjon. Men jeg tror ikke musikkmarkedet fungerer sånn at fordi vi trekker mange folk, så er det noen som trekker færre. Alt som drar folk vekk fra sofaen og ut på en konsert, er bra.

Merch-kongene

På loftet i Skien er det tydelig at Anders har fått på seg sminke: Han får ikke til å låse opp telefonen sin med Face ID.

Det blir litt prat om hans alter ego Gene Simmons, en omstridt fyr som hevder å ha ligget med 5000 damer og tatt polaroidbilde av alle.

Anders mener at Simmons til tider er vanskelig å like, men prøver å holde et skille mellom entertaineren og personen.

– Så det er ikke en forutsetning at man må like den personen man framstiller på scenen?

– Nei. Og jeg er ikke sikker på at det hadde vært en god opplevelse å møte ham.

– Hadde du sagt at du spiller i et Kiss-tributeband om du møtte ham?

– Nei, det hadde jeg ikke turt å si, faktisk.

Kanskje er det fordi Kiss, med Gene Simmons i spissen, er besatte av copyright og salg av bandeffekter. De har lisensregistrert mer enn 5000 ulike Kiss-produkter og har håvet inn flere milliarder kroner på merch.

En av storselgerne er det absurde produktet «luftgitarstrenger», som er en pakke uten innhold til fem dollar. Og alle rockens fotsoldater som en dag skal falle, bør vel kanskje investere i en Kiss-likkiste til 50.000 kroner?

– Kunne Kiss ha saksøkt dere for å framstille dem på konserter?

– Absolutt. De eier jo rettighetene til sminken. Men de har valgt å gå motsatt vei. De skjønner at mange tributeband kjøper dyre kostymer, så de har valgt å ikke ta den fighten, sier Kristian.

Anders snører på seg Kiss-platåskoene til 2500 kroner paret.

– Vi er tross alt med på å holde legenden levende, sier han.

Plutselig er en høyrøstet kompisgjeng oppe på loftet for å hilse på før konsertstart.

– Vi har tatt med oss kjærestene på konserten, så spill bra. Ikke drit oss ut. Jeg har det vanskelig nok som det er, sier en av dem og ler.

Halvor Henriksen (48) er en av dem som gleder seg. Han har sett Kliss Lik mange ganger og overbeviste eieren av Gimle Pub om å booke dem.

– Etter at Kiss la opp, vil jeg heller ha et tributeband enn ingenting. Kliss Lik er dessuten superflinke. Jeg så dem da de spilte med tidligere Kiss-gitarist Bruce Kulick i 2017. Han sa at det var det beste Kiss-tributebandet han noensinne hadde spilt med.

– Akkurat det utsagnet har vi brukt for alt det er verdt i markedsføringen, gliser Anders.

Slapt lerret

Ferdigsminkede Anders har nå fått på seg skinnvingene og blitt et skremmende syn, ikke minst takket være sine 20 ekstra centimeter.

Han har akkurat fortalt om den gangen han måtte på do etter å ha kledd på seg alt stæsjet. Han valgte å skjære et diskré hull under monstersuspen framfor å kle av seg igjen.

På puben under oss er summingen og forventningene i ferd med å ta seg opp.

– Hvor lenge kommer dere til å holde på med dette?

– Tja. Vi merker at vi begynner å trekke på åra. Det er mye sukk og stønn når vi er ferdige med konsertene, sier Anders.

– Lerretet er ikke så stramt lenger, sier Terje Stian og peker på sine hvitmalte kinn.

Å ha en kiropraktor på raideren er foreløpig ikke noe tema.

– Jeg føler at jo eldre jeg blir, jo lenger flytter jeg grensa for hva som er gammel, sier Anders.

Kristian tror at de musikalske ferdighetene vil holde seg i minst 15–20 år til.

– Men så er det dette med platåskoa. Og det at disse kostymene avslører mye hud. Det er litt begrenset hvor lenge det er «fresht».

Dersom Kliss Lik en dag gir seg, kan ingen beskylde dem for å ha gjort en dårlig rekrutteringsjobb for moderskipet.

De bidrar blant annet med å lage en glatt overgang fra Kiss' visuelle slektning Kaptein Sabeltann. I november skal de holde konsert sammen med Kongsvinger skolekorps og Brandval skolemusikk. 40 store og små personer på scenen, alle sminket og kledd som Kiss.

– På barneskolen hvor jeg blant annet er musikklærer er det en del Kiss-fans. Det er nok noen epler som ikke faller så langt fra stammen, forklarer Anders.

Alle hekter på seg de nye øremonitorene. I etasjen under viser de konsertopptak med Kiss på storskjerm. Folk har begynt å stimle sammen foran den lille scenen.

Anders plukker opp sin svarte Gene Simmons Punisher-bass og gjør seg klar til å gå ned.

– Har du husket å gå på do nå?

– Faen! Du må ikke sette meg på tanken! AAARGH!

Anbefalt videre lesning: