Sykefravær er komplekst, og fastlegene tar sitt ansvar

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det blir litt feil når professor Arnstein Mykletun og forsker Kristian A. Østby fortsetter å bruke sine egne, upubliserte data fra kvalitativ forskning som dokumentasjon på at legenes sykmeldingsarbeid styres av økonomiske interesser.

Kvalitativ forskning kan benyttes til å belyse problemstillinger som oppstår ved kvantitativ forskning, eller til å produsere forskningsspørsmål til senere kvantitativ forskning.

Forskningen som Mykletun og Østby viser til, er for det første upublisert og har ikke gjennomgått fagfellevurdering. Den sier ingenting om omfanget eller representativiteten av holdningene eller påstandene som kommer frem. Hvis Mykletun og Østby mener at fastlegenes inntektssystem fører til dårligere arbeid med sykmeldinger, ville det være interessant å høre hva de mener kan endre dette. Bør alle fastleger over på fastlønn?

Det er et system vi forlot på 1990-tallet, og over natten forsvant ventetider til allmennlegenes legekontorer. Bør det innføres egen takst for langvarig sykmeldingsarbeid utover den allerede eksisterende tidstaksten?

Fastlege og førsteamanuensis Nicolas Øyane beskriver i et debattinnlegg i Aftenposten en pasienthistorie som illustrerer hvordan ventetider og ressursknapphet i spesialisthelsetjenesten forlenger sykmeldingene.

Det er helt opplagt at treghet og ventetider både i spesialisthelsetjenesten og i Nav-systemet bidrar til å forlenge sykefravær. Men to tredjedeler av langtidssykefraværet består av pasienter hvor det ikke finnes objektive funn som lar seg enkelt «fikse» i spesialisthelsetjenesten. Mange henvisninger er egentlig unødvendige, og fastlegen bør nok i mange tilfeller vurdere grundigere om egne allmennmedisinske verktøy er bedre for pasienten.

Ingen blir bra i ventetid. Det betyr at i tiden som går fra legen henviser til pasienten mottas, skjer det som regel svært lite, og i hvert fall ingen bedring. Skuffelsen blir bare større når heller ikke spesialisthelsetjenesten kan hjelpe. Da er det bedre at fastlege og pasient sammen forsøker å finne ut hvor skoen trykker, og hvordan pasienten kan opprettholde sin yrkesdeltagelse.

I pasienthistorien som Øyane beskriver, savner jeg legens initiativ til å benytte avventende sykmelding. Da ville pasient og arbeidsgiver umiddelbart blitt utfordret til å finne løsninger på arbeidsplassen. Det er synd at den smarte ordningen nesten ikke brukes.

Erik L. Werner

Fastlege, professor i allmennmedisin, Universitetet i Oslo