SVs være eller ikke være

Mens Rødts Mímir Kristjánsson gliste som om Viking allerede hadde tatt eliteseriegull, hadde SV-toppene allerede trukket seg fra kampen om budsjettet på Stortinget.

Hvorfor ble ikke SV med da Ap, Sp og Rødt ble enige? Sistnevnte attpåtil med påfallende stor entusiasme?

Også internt i SV spør mange seg om hva som egentlig skjedde da partiet «brøt» med de andre i de dramatiske timene på Stortinget sist lørdag.

I landsstyremøtet midt i innspurten av forhandlingene var stemningen splittet i to. Et flertall ville si nei til avtalen som lå på bordet. Et betydelig mindretall ville si ja.

Skillet skal ha gått noenlunde etter de samme skillelinjene som ellers preger partiet.

Selv om partileder Kirsti Bergstø ikke skal ha flagget standpunkt, var det de som regnes som hennes folk som sa nei.

Den store redselen blant de som ville si ja var at SV med denne manøveren bidrar til å ødelegge fortellingen om at venstresiden står for trygg styring.

Og at inntrykket ute blant velgerne heller blir kaos og kjepphester.

SV har siden 2021 vært en konstruktiv partner for Ap og Sp. De har fått gjennom masse SV-politikk, mer enn partiets størrelse skulle tilsi.

I motsetning til ferskingene i MDG, kan SV-erne kunsten kalt stortingsforhandlinger.

Likevel ble de ikke med på budsjettavtalen.

Blant medlemmene i landsstyret som ønsket å si ja, skal stemningen ha vært muggen da flertallet ville at partiet skulle følge MDG og nekte å skrive under.

Selv om også de irriterte seg over arroganse og unødig tidspress fra Aps side.

Men først og fremst var de dypt fortvilet over at SV på denne måten lot Rødt få fronte saker som ligger SV-sjelen nær:

En begynnende tannhelsereform, økt fribeløp for uføre, økt bemanning i barnehagene, stans i gruvedrift på havbunnen, mer til kollektivtransport.

Per nå fremstår Rødt som det mest seriøse og konstruktive partiet til venstre for Ap på Stortinget.

Mens SV sitter med skjegget i postkassen.

Først og fremst fordi partiledelsens ulykksalige ultimatum om at SV ikke ville forhandle om budsjettet før oljefondet var ute av israelske selskaper, ble en slags følgefeil i forhandlingene.

Ultimatumet skal ha blitt utformet av Bergstøs indre krets og kommet bardus på store deler av partiet.

Kritiske røster hevder at det å flagge riktige meninger er blitt viktigere i SV enn realpolitikk realpolitikkMotsetningen til realpolitikk kalles moralpolitikk, eller ideologisk politikk og gjennomslag. Det pekes også på en viss «Kings Bay-romantikk» i deler av partiet.

I 1963 felte daværende Sosialistisk Folkeparti (partiet ble til SV i 1975) under ledelse av Finn Gustavsen selveste Einar Gerhardsens regjering – et politisk jordskjelv den gangen.

Landsfader Gerhardsen kom raskt tilbake, men hendelsen var begynnelsen på slutten for den lange Gerhardsen-epoken i norsk politikk.

Mange i SV ser fortsatt på dette med stolthet, og som et paradeeksempel på at Ap aldri må ta lillesøster SV for gitt.

Hør VG-podkasten Giæver & Gjengen!

Men nå spiller Bergstø og SV høyt.

Skal vi tro signalene fra «de gode» samtalene mellom SV og Ap på Stortinget etter at det skar seg i helgen, er partiet på glid. En løsning kan være i sikte. «Ulike skisser ligger på bordet», sier partilederen.

SV kan dermed støtte budsjettet uavhengig av hva MDG til slutt bestemmer seg for. Slik kan partiet redde ansikt og unngå å havne helt i skyggen av den blide og dyktige Rødt-gruppen på Stortinget.

For der Rødt har et sterkt mannskap, en tydeligere politisk strategi, og stor intern oppslutning om prosjektet – preges SV av en urutinert og politisk smal stortingsgruppe, og med stor frustrasjon i partiets bakre rekker.

Foto: Tegning: Roar Hagen / VG

Å utstede politiske dødsdommer bør alle være forsiktige med, men det kan være at SV nå står overfor et være eller ikke være.

Det elendige valget i september er fulgt opp av enda svakere meningsmålinger. Mens Rødt blir stadig med populære, både ute blant velgerne og blant samarbeidspartnerne på Stortinget.

Å bidra konstruktivt for å forhindre regjeringskrise er et første steg for Bergstø for å gjenopprette posisjonen som det stort og seriøst parti til venstre for Ap.

Der politiske resultater er viktigere enn å flagge meninger.

Det handler om å bygge lag og allianser.

Både internt i partiet, og på den brede venstresiden.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.