Svensken kaller Norges feiring «patetisk». Jeg biter på.

Mange møtte opp på Rådhusplassen i Oslo for å feire landslaget. Foto: Paal Audestad

Den svenske journalisten kaller Norges feiring «patetisk». Jeg biter på.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Noen barn har klatret opp i et tre for å se heltene sine på Rådhusplassen i Oslo. De synger med på Jahn Teigens «Optimist», sangen som ble gitt ut lenge før de ble født.

Musikk kan vare gjennom generasjoner, slik fotball kan det. De samlende øyeblikkene kommer sjelden, men da må de gripes med begge hender.

Derfor bommer den svenske fotballjournalisten Olof Lundh.

– Å feire avansementet foran 50.000 mennesker er ikke noe vinnere gjør – det grenser snarere til det patetiske, skriver Lundh i en kommentar i Fotbollskanalen.

Han ser sitt snitt til å sende et stikk til nabolandet, og jeg biter på. Ikke fordi jeg blir provosert, men fordi det gir meg muligheten til å påpeke noe viktig.

Det jeg så på Rådhusplassen, var drømmer. Jeg så en kveld som barna vil snakke om når de møtes i skolegården. For noen vil det stå igjen som noe av det de husker best fra oppveksten.

Didrik (10), Viktor (10), Jeppe (10) og Maxim (8) fikk møte landslagsspillere ved Oslo rådhus mandag kveld. Foto: Maria Sirevåg Wilhelmsen

Heller ikke spillerne vil glemme dette. Det var de som tok initiativet til markeringen.

Dermed fikk folket feire med Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard, Antonio Nusa og resten av gjengen.

Ingen selvfølge

Olof Lundh understreker at han ikke er en misunnelig svenske, og jeg tror ham på det. Sverige har tross alt vært i åtte mesterskap siden Norge sist greide det. Og laget kan fortsatt nå neste sommers VM – om de vinner i playoffplayoffEn ekstra sjanse for noen av lagene som ikke kvalifiserer seg til VM direkte..

Lundh mener at Norge heller bør samles på Rådhusplassen etter VM-sluttspillet. Hvis det er noe å feire.

Det ble skapt uforglemmelige øyeblikk. Foto: Paal Audestad

– Norges landslag burde ha opptrådt som om VM-deltagelse var en selvfølge, skriver han.

Men for det første er det ingen selvfølge 27 år etter forrige VM. Og for det andre er det et litt trist syn på idrett.

Norge har gjennomført et fantastisk landslagsår og ydmyket Italia på bortebane. Dette øyeblikket er verdt mye i seg selv. Barna på Rådhusplassen fortjener å nyte det og ikke bare jage videre mot neste toppidrettsmål.

Og se hva det betyr for landslagsassistentene Kent Bergersen og Brede Hangeland. De sto på balkongen og tørket tårer.

Kent Bergersen (med ansiktet i hendene) og Brede Hangeland (helt til høyre) var rørt. Foto: Heiko Junge, NTB

Ropte om VM-gull

Men Lundh har rett i noe. En kvalifisering er et steg på veien mot det store målet, og det er VM som virkelig gjelder.

Poenget hans er at det er lurt å dempe forventningene og ikke pumpe dem opp. I så fall fikk han vann på mølla om han fulgte med på markeringen.

Konferansier Erik Solbakken spurte publikum om Norge kan vinne VM.

– Jaaaaaa! lød svaret.

Det kommer ikke til å skje, men alle lag vil frykte Norges angrepsrekke.

– Dette føler jeg er starten på noe stort. Det er masse spennende i vente, for å si det sånn, sa Haaland til folkehavet.

Landslagssjef Ståle Solbakken lovet at Norge ikke vil reise til VM som turister.

Spillerne må komme både fryktløse og ydmyke til USA. Veien dit blir en idrettspsykologisk utfordring, for Norge mangler erfaring fra mesterskap.

Men denne markeringen skal ikke få skylden om VM blir mislykket. Hvis spillerne overvurderer egne ferdigheter, er det helt andre ting som er gått galt. Da har spillere og trenere sviktet i forberedelsene.

Snarere viser stjernene at de skjønner kraften i disse øyeblikkene – og at de må gripes når sjansen en sjelden gang er der.

Da får det bare være om en svensk journalist sier «hva var det jeg sa?» om noen måneder.