Svarteper i Høyre

Det kan jo ikke være Erna Solberg. For hun er stjerna som alle oppegående høyrefolk har dyrket som partiets største ressurs. Inntil hun og partiet hennes møtte veggen i krangel med FrP og Sylvi Listhaug over hvem av de to partilederne som burde være statsminister.

Saken tar nå en interessant, men ikke uventet vending. For hvis Erna blir sittende igjen som alene ansvarlig for Høyres historiske valgnederlag vil alle etter hvert spørre seg hvor hennes rådgivere egentlig var. Altså alle de som blindt støttet henne i tykt og tynt, og som fortsatt går rundt med en fremtidig ministertaburett i magen. Det kan bli ubehagelig for mange ambisiøse høyrefolk. Og med Sindre trygt plassert i Bergen kan han heller ikke lenger tjene som syndebukk. Dessuten er han altfor tett knyttet til hovedpersonen Erna Solberg.

Da er det bedre å finne en annen som er mer velegnet til å sitte igjen med svarteper. Til det trenger man en troverdig forklaring som legger skylden på noen andre, og som kan ofres uten for mye støy. Det begynner dermed å bli tiden for lekkasjer. Og plutselig dukker det i Nettavisen opp informasjoner fra interne partireferater der det fremgår at det slettes ikke var Erna Solberg som ønsket å stille ultimatum om hvem som burde bli statsminister ved en borgerlig valgseier. For flere Høyre-topper skal i møte 26. august ha ment at partiet burde være tydelig overfor velgerne om at Listhaug ikke kunne bli statsminister. De hevdet at Høyre-velgerne da ville hoppe ned fra gjerdet, og bestemme seg for Erna. Klarest i sin anbefaling skal tidligere ordfører i Kristiansand og leder for Agder Høyre, Harald Furre, ha vært. Slik gikk det som kjent ikke. Riktignok hoppet skarer av velgere ned fra gjerdet. Men i stedet for å stemme Høyre løp de rett i armene til Sylvi Listhaug og FrP. Som gjorde tidenes brakvalg.

Erna Solberg vet selv nå utmerket godt at hennes tid som Høyres førstedame er forbi. Nå dreier det seg om hennes ettermæle. Selvsagt har hun som leder og statsministerkandidat ansvaret for valgnederlaget. Og det vet hun utmerket godt selv, og hun erkjenner det også. Men hun ønsker ikke å bli sittende igjen med skylden. I alle fall ikke all skyld. Da er det greit å kunne referere til dårlige rådgivere. Som hun meget motvillig har latt seg forlede til å høre på. Selvfølgelig.

Å stille ultimatum til velgerne er aldri klokt. Det har vært forsøkt før med begredelig resultat. Som for eksempel ultimatumet statsminister Trygve Bratteli (Ap) stilte til det norske folk i forbindelse med den første avstemningen om vårt forhold til EU (daværende EF) i 1972. Folket stemte nei, og Bratteli ble rammet av sitt eget ultimatum. Han gikk av noen uker etter avstemningen.

Det er for øvrig interessant at det eneste navn som så langt er lekket til media er nettopp Harald Furre. Det er neppe en tilfeldighet. Men i en uttalelse til Fædrelandsvennen angrer han ingenting, og er mest opprørt over at "dette ble lekket". Trøsten er imidlertid at å sitte igjen med svarteper er noe Furre har god øvelse i. Han har nemlig opplevd det før. Ved valget til nytt bystyre i 2019 gikk han sterkt inn for Kunstsiloprosjektet. Som et flertall av egne velgere var i mot. Belønningen kvitterte han ved ikke å bli gjenvalgt som ordfører. Men skylda ga han Sørlandsnyhetene og mobbingen han mente seg utsatt for. Som hadde forledet velgerne til å stemme feil. For selv hadde han intet ansvar. Mente Harald Furre!