Svar til Karen Kristine Blågestad

Medievirkeligheten fordrer at debattanter litt for ofte er nødt til å ty til retorikk og kommunikasjon som er mer svart eller hvitt enn hva som gjenspeiler virkeligheten. Nyanser er krevende å få frem om man skal «komme på» eller holde seg innenfor knappe ordgrenser. Uenighet og motsetninger skal dyrkes. Jeg skal derfor forsøke å forklare, for jeg finner meg ikke i å bli sammenlignet med Trump og Putin, og bli beskyldt for å drive en kulturkrig jeg ikke kan fordra.

Jeg er ikke blant dem som mener at norsk og felleseuropeisk kulturarv er kritisk truet av innvandring og fremmedkultur. Ja, det er definitivt slik at tillit, trygghet, sosial samhørighet og fellesskap er under press i enkelte deler på vårt kontinent. Det er også utvilsomt at etniske, religiøse og sosioøkonomiske skiller sammenfaller, og man får enkelte steder en innvandret befolkning som har lite til felles med resten av befolkningen. Lignende tendenser ser vi i Norge. Samtidig er uttrykkene ungdom flest vokser opp med i dag forbigående, korte klipp på Tik Tok. I en slik virkelighet blir felles kulturelle referansepunkter og et felles prosjekt bare viktigere.

Om det er noen som truer kulturarven i Norge og Europa, så er det oss selv, gjennom «unnskyld at vi er til»-holdning i møte med flerkultur, og oppvoksende generasjoners ignoranse overfor arven våre forfedre har gitt oss. Det er klassisk misforstått toleranse å mene at samfunnet blir mer inkluderende dersom vi skjuler våre ulikheter og lar være å eksponere majoritetens religiøse og kulturelle arv. Majoriteten i et samfunn må ha et felles kulturelt prosjekt. Det har vi i dag og burde ikke være kontroversielt. Men det er ingen selvfølge.

Kulturkanon

Høyre foreslår derfor at det utarbeides en kulturkanon, en liste over de viktigste verkene og uttrykkene fra norsk kultur- og kunsthistorie. Motstanden mot forslaget er påfallende unison: Autoritær symbolpolitikk og organisasjoner som tar sterk avstand. Jeg erkjenner at en slik liste har begrenset egenverdi. En kulturkanon skal imidlertid ikke bare være en liste, men et verktøy som for eksempel kan brukes i skoleverket og i introduksjonsprogram for innvandrere. Debattene som vil følge, om historie, identitet og hvilke verdier som binder oss sammen, er også viktige og langt ifra autoritært.

Både Nederland, Sverige og Danmark har fått sine kulturkanoner. Hvordan Blågestad mener nederlandsk, dansk og svensk kultur nå blir konservert og ute av stand til å utvikle seg videre organisk, er for meg en gåte. Et kulturkonservativt parti erkjenner at kunst og kultur har en egenverdi som ikke kan defineres av staten, men Høyre er heller ikke kulturrelativister. Noen verk er objektivt sett bedre og viktigere enn andre. Noe er mer norsk og europeisk enn annet. Ikke oppstått i et vakuum, men udiskutabelt «vårt».

Det er heller ikke noe nytt at Staten lager lister over uttrykk og kulturarv som er særlig viktig å ta vare på, fremheve og bringe videre til kommende generasjoner. Vi freder bygg og lager læreplaner. Kulturdepartementet har initiert jubileumsfeiringer av forfattere som Ibsen og Bjørnson. Og med en offentlig kunst- og kulturfinansiering, er det helt umulig at ikke staten gjør et uttrekk og prioriterer noe høyere enn annet.

Konservativ som få

Det er ikke det samme som at det er politikerne selv som dikterer i detalj hvem som er gode og dårlige kandidater. Det er ingen hemmelighet at jeg er konservativ som få, og lever i min egen tid hva gjelder kunst og kulturuttrykk. Jeg hører sjelden på musikk komponert etter 1930, lyttealderen på Spotify er 81 år, og jeg trives best på de tradisjonelle kunstgalleriene med verk av de store mestrene. Men min smak er irrelevant i denne sammenheng, og jeg kommer garantert til å mislike verk som ender opp i en kanon.

Kulturdebatten har en tendens til å ende opp med å bare handle om kroner og øre. Det er lite interessant for folk flest. Da er det kulturkrigere ute på fløyene som vinner frem i det offentlige ordskiftet. Moderate stemmer bør ikke la populistiske eller venstreradikale ta føringen i kulturdebatten. Populistiske sløseriombudsmenn og venstreradikale kulturfolk som tror ethvert samfunnsproblem kan løses med mer penger til kunst, har fått dominere altfor lenge.

Symboltiltak

Symboltiltak, som jeg erkjenner at en kulturkanon er, kan føre til en større bevissthet og engasjement for resten av kulturpolitikken og norsk arv. Kanskje det også fører til at flere er villige til å bla opp penger for å unngå at Nationaltheatret råtner på rot og at UNESCO-satsning i Setesdal får nødvendig finansiering? Kanskje Ibsen får det jubileet han fortjener i 2028? Og kanskje nasjonaljubiléet i 2030 ikke ender opp med å bli en lokal mønstring på Stiklestad, men en real markering og feiring av landets historie og arv.