– Svært rik og sammensatt roman

En annerledes dannelsesroman, om arbeidets, språkets og livets lyder og rytme.

Tormod Haugland vant Lytternes romanpris for «Sirenene» som kom i 2024. Foto: Linn Heidi Stokkedal/Oktober

Tormod Haugland. Ljodane. 248 sider. Oktober

Jeg-fortelleren Tormon er i romanens nåtid i slutten av 20-årene. Han ser tilbake på en avgjørende periode i oppveksten i et vestnorsk, kystnært landskap en gang i det førdigitale Norge, som utgjør den stedlige rammen rundt denne lavmælte, reflekterte og annerledes dannelsesfortellingen.

Som barn dras Tormon mot skattekontoret i presteboligens kjeller, der farfar Mon og kollegaen Olman arbeider. Lyden av summende stemmer, kontormaskinene og rytmen i arbeidet gir ham en følelse av ro, orden og tilhørighet. Samtidig velger han bort ungdomsskolen, og kommer dermed i konflikt med skolemyndighetene.

Tormons vei inn i voksenlivet gjennom lytting og erfaringsbasert læring reiser grunnleggende spørsmål om hva kunnskap er, og hvem som definerer den. Det er nærliggende å lese romanen i lys av fenomenologi og gestaltpsykologi. Et av hovedpoengene i Merleau-Pontys hovedverk, «Persepsjonens fenomenologi» (1945) er at sansningen i seg selv er meningsbærende. Verden forstås kroppslig før den forstås intellektuelt. På samme måte forstår Tormon lyden av arbeidet og kontormaskinene før han forstår bokstavene og tallene. Han lærer mer i livets skole enn på ungdomsskolen.

Dette reflekteres naturlig nok i språk og stil, som stedvis gir teksten nærmest meditative kvaliteter. Språket preges av vestnorsk atterhald og talemåte, romanen er verken moralsk vurderende eller samfunnskritisk argumenterende, men lavmælt og nøkternt fremvisende, uten utrop og adjektiver. Flere steder uttaler Tormon også et ønske om at noen kunne skrive det hele ned. Dette metagrepet etablerer en avstand mellom språket og erfaringen, samtidig som det forsterker romanens dempede alvor.

Gjentakelsene er ellers et bevisst grep, ikke et utslag av redundans. De tilbakevendende situasjonene og motivene, med bare små variasjoner, reflekterer arbeidets og hverdagenes rytme, og er en stilistisk gjenklang av romanens kjerne og tematikk. Den tause kunnskapen i Olmans særpregede tale, som uttrykker en kunnen som ikke lar seg omsette til systemets språk og begreper, er blant gjennomgangsmotivene. Likeledes spenningen mellom sentrum og utkantene, som uttrykkes med en ideologisk ladet geografi, med symbolske eller allegoriske steder som speiler ulike etiske, epistemologiske og eksistensielle posisjoner. Odineset er arbeidet som slit og utholdenhet, Kontoret er den ansvarlige praksis, Goldmolde (gulljord) er et løfte om belønning som ikke behøver å kvitteres ut med en korresponderende arbeidsinnsats. Og Beinmyra er et døds- og minnelandskap, selve yttergrensen for arbeidets, språkets og kunnskapens rekkevidde.

Også personene er utrustet med bestemte kvaliteter. Farfar Mon er den moralske læremesteren og farsskikkelsen. Far Argon, som har kjøpt en teig i utgardene, representerer derimot fravær og transformasjon. Olman er den gåtefulle skikkelsen som bærer på kunnskap som er eldre enn systemene og institusjonene. Og Tormon selv er den lyttende lærlingen, arbeidsformens arvtaker, i et etisk spenn mellom generasjonene og i en stillferdig, ansvarlig og praktisk maskulinitet, uten heroisme.

Blant fortellingens få kvinner er kontrastfiguren Leda, en ung, ennå ikke ordinert prest, som representerer den nye, institusjonelle tid, et nytt språk og en ny autoritet, og dermed også et brudd med romanens eldre mannlige autoritetsfigurer.

«Ljodane» er i det hele tatt en svært rik og sammensatt roman, som på en og samme tid kan leses etisk og estetisk, sosialt og politisk, filosofisk og eksistensielt. Det er en annerledes dannelsesroman; dannelse gjennom arbeid, ikke utdanning. Det er en generasjonsroman, med vekt på kunnskapen og arbeidsformene, ikke eiendommene, som går i arv. Det er en kritikk av modernitet og sentralisering. Og det er en roman som oppstiller arbeidets etikk mot den kortsiktige gevinstlogikk.

Med «Ljodane» har Tormod Haugland (f. 1962) levert enda et stykke fascinerende skrivekunst. Som kan være en både nyttig og betimelig påminnelse om arbeidsetikk og verdier i den gjennomkorrupte verden det viser seg at vi lever i.