Stygt? Fint? Nei, det meste er bare gørrkjedelig

KOMMENTAR: Jeg kan ikke mye om arkitektur, men jeg vet hva jeg liker. Resten er stygt, og det meste er bare kjedelig.

Arkitekturopprørets Saher Sourouri og Kristian Hoff-Andersen har vært på besøk i Stavanger. De gikk ikke stille i dørene. Foto: Johannes Toft

Nå har det - igjen - blusset opp en herlig debatt om hva som er stygt og fint i Stavanger. Mest om det som er stygt, som virker å være mesteparten. Dette sankthansbålet ble rigget til da byen begynte ferden mot et nytt teater og museum. Den ulmebrannen fikk en eksplosiv utvikling da pyromanene i Arkitekturopprøret kom til byen, trolig til hest, med luditt-skreppa full av lengsel efter det klassiske. De er nesten nerdrumske i sin smak, og de har ikke vunnet noen priser for sin pragmatiske tilnærming.

Misforstå meg rett, jeg har litt sansen for disse opprørerne. For det første er de uredde kranglefanter som legger seg ut med alt og alle. For det andre har de interessante innspill i en debatt som er for viktig til å overlate til folk som har greie på det. For det tredje har de – trolig – en god del folkevilje i ryggen. Veldig mange liker det klassiske.

Evige kvaliteter, symmetri, detaljer, håndverk, naturmaterialer som tre, mur og stein: Hvem vil ikke ha det?

2026, kanskje?

Verken eller

Arkitektur er et snålt felt, for det arkitekter og utbyggere lager skal vi andre leve med hver eneste dag. Vi er collatteral damage, eller collatteral winners, alt etter som. Hver dag passerer jeg Vålandstun på vei til jobb, og hver dag tenker jeg: Her er det fint, her kunne jeg bodd. Well played, arkitekt og utbygger, well played!

Vålandstun er et sted man gjerne vil bo. Foto: Carina Johansen

Folk vil heller bo i, og omgi seg med, noe vakkert enn fuglekasseørkener. Hvis vi kan velge, vil veldig mange av oss omgi oss med farger, buede linjer, praktfulle detaljer, mjuke torg og klassiske uttrykk, slik opprørsleder Saher Sourouri og hans mange etterfølgere forfekter. Mulig jeg parafraserer litt, men omtrent sånn. Ærverdig, gammel og klassisk? ja, takk!

Arkitekturopprøret både treffer og kolliderer med tidsånden. Det politiske mantraet i Sløseriombudsmannens tidsalder er tross alt «godt nok er godt nok», ikke «Soli Deo Gloria! Ære til Gud alene! Sjå, så flott!».

Smaken er som baken, ja visst. Noen drømmer om et nyrikt, minimalistisk hus der til og med betongen er laget i glass og vice versa. Men ytterst få har penger til det. «Vakkert» er ofte noe dyrere enn fake funkis. De fleste av oss ender opp i byggefelt, i rekkehus og i leiligheter der kvadratmeter, krav om sportsbod, Tesla-oppstillingsplass og i beste fall en stusslig, nordvendt, mosebefengt plen er inkludert.

Effektivt og pragmatisk, i tett samarbeid med den lokale sparebanken. Men pent er det ikke. Om hundre år kan arkitektstudenter analysere «Den viljeløse kasseperioden» 2000–2050.

Lervig brygge - tja. Foto: Magnus Kolstad

Historien om vår tid

Arkitekturen kan, som musikken og kunsten og litteraturen, si noe om sin tid. Den bør si noe om sin tid. I perioder der «skjønnhet» var et viktig ideal, bygget man gjerne skjønne bygg. Brutalismen (tenk Stavanger svømmehall) var et utslag av at modernismen ville ha eksperimentering og innovasjon, en opposisjon til klassiske uttrykk. Framtiden var mer interessant enn fortiden. Star Wars var kulere enn Ben Hur.

Stavanger svømmehall - relativt brutale greier. Foto: Stavanger Kommune

Når jeg ser, med mine ufaglærte øyne, hva som bygges rundt oss nå, er det aller meste verken pent eller stygt. Det er kjedelig. Byggene sier ikke noe om noe, ikke noe om stedet, historien eller hva bygget skal huse. Mediebyen er – etter mitt ringe syn – et godt eksempel på dette.

Bygget vi – Stavanger Aftenblad – skal inn i på Nytorget er ikke vakkert. Det er heller ikke stygt. Det er først og fremst kjedelig. Mediebyen kunne vært et tinghus på Kongsberg, huset en frimenighet i Vennesla eller fylkesadministrasjonen i Østfold. Det går 13 sånne bygg på dusinet. Med velviljen lagt til er det «greit», men du skal være godt inne på eiersiden hvis du melder «vakkert» om Mediebyen.

Mediebyen på Nytorget - nokså omstritt. Foto: Anders Minge

Ett forbehold: Det er ikke ferdig. Kanskje funker det når hele Nytorget blir ferdig. Til og med de røde broene, som har fått trusene til enkelte til å aldeles vrenge seg, kan bli ok når alt er ferdig. Akkurat nå peker veldig mange på en byggeplass og roper «Stygt!». Kanskje får de rett, kanskje tar de feil, og kanskje får jeg rett i at det egentlig bare er litt kjedelig arkitektur.

Soli Deo Gloria!

Jeg elsker Stavanger svømmehall, det mest brutale bygget i byen, som står der mer som en advarsel enn som et velkommen. Det huset vil i alle fall noe. Det har personlighet som en østeuropeisk bodybuilder på steroider, eller som hovedkvarteret til de onde på en liten Star Wars-planet.

Munchmuseet i Oslo? Vel, det har i alle fall karakter.

De bygningene mine ufaglærte øyne alltid misliker, er de som virker som om de oppsto ved et uhell. Statens Hus på Lagårdsveien, for eksempel, ser ut som om noen har bygget en tom powerpointpresentasjon.

Statens Hus på Lagårdsveien - ikke nødvendigvis et eksempel til etterfølgelse. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Nesten alle nye leilighetsprosjekter er sånn. Den arkitektoniske hovedretningen virker å være beslutningsvegring. La meg ile til og si at jeg ikke tror vi skal samle alle arkitektene bak låven og behandle dem som halte hester. Arkitekter vil bygge vakre, stilige, interessante og gode bygg, gjerne noe som sier noe om vår tid. Det er fort gjort å rette arkitekt for utbygger.

Så blander kommunen, naboer, lovverk, sysselmannen, plan- og bygningsloven, fylket og fandens oldemor seg inn. Enden på klagevisa blir sånne gørrkjedelige kompromisser som vi i desperasjon klistrer «funkis» på og håper ingen oppdager at det bare er en kasse oppå en annen kasse, effektivt bygget for maks profitt, perfekt for estetiske søvngjengere med fem ganger inntekten i lån.

Kanskje er det akkurat det nåtidens arkitektur forteller oss, at vi lever i en komplisert og kjedelig tid styrt av snusfornuft, profitt og børsnoterte sløseriombudsmenn. Og kanskje er det derfor så mange drømmer om en tid der fyrsten fikk geniet til å bygge noe som var en hyllest til Gud og til skjønnheten.

Soli Deo Gloria!