Sterke historier kan ikke erstatte ærlig statistikk

Politikk kan ikke bygges på anekdoter alene, skriver Almir Martin i sitt svarinnlegg. Foto: Privat

Hvorfor sterke historier ikke kan erstatte ærlig statistikk.

Fastlege Mozzie Marvati spør i sitt svar til forsker Asle Toje når man har bidratt nok. Etter 30 år med innsats og skatteinnbetalinger møter Marvatis familie fortsatt tvil. Det er en erfaring mange deler, og som må tas på alvor.

Men Norge trenger en integreringsdebatt som rommer mer enn enkeltfortellinger. Én familie kan være et forbilde uten å være et bilde av helheten. Skal vi lage god politikk, må vi klare å holde to tanker i hodet samtidig.

Historier inspirerer, tall styrer

Marvati beskriver en slekt av leger, lærere og ingeniører. Slike historier viser hva som er mulig når mennesker får reelle sjanser, og minner oss om verdien av et inkluderende samfunn.

Men politikk kan ikke bygges på anekdoter alene. Den må bygge på hvordan systemene virker for flertallet.

Tallene viser et mer sammensatt bilde: Sysselsettingen blant ikke-vestlige innvandrere ligger fortsatt lavere enn blant norskfødte og europeiske innvandrere.

Dette handler ikke om vilje, men om strukturer som ikke treffer godt nok.

Når én time i uken teller som å være i jobb

Et sentralt problem er måten arbeid måles på. En person regnes som sysselsatt dersom han eller hun jobber én time i uken. I integreringsdebatten gir dette et misvisende bilde av faktisk deltagelse.

Slik kan statistikken vise at over 60 prosent av innvandrere fra Afrika og Asia er i jobb, uten at den sier noe om økonomisk selvstendighet eller stabile inntekter. Når én time gir full uttelling, fremstår situasjonen bedre på papiret enn i virkeligheten, og debatten blir mindre ærlig.

Finansdepartementet anslo kostnaden ved lav sysselsetting blant flyktninger til nær 59 milliarder kroner i året. Det er ikke et argument mot mennesker, men for bedre politikk.

Tall fra Nav viser at rundt sju av ti sosialhjelpskroner går til personer med innvandrerbakgrunn. Det er ikke en anklage, men et tegn på at modellen ikke fungerer likt for alle. Når også andre- og tredje generasjon har lavere sysselsetting, må vi våge å snakke om kultur, normer og generasjonsmønstre uten å redusere noen til stereotyper.

Lyspunkter skal brukes riktig, ikke romantiseres

Marvatis familie er en ressurs. Slike historier skal inspirere, men ikke skjule utfordringer. Et klokt samfunn lærer av dem som lykkes, men styrer etter helheten.

Når Danmark lykkes bedre enn Norge med sysselsetting av ukrainske flyktninger, selv om samfunnene ligner, bør vi spørre hva som faktisk virker. Integrering krever både støtte og tydelige forventninger.

Marvati spør når det er nok for hans familie. Et like viktig spørsmål er når debatten blir ærlig nok for Norge.

Når kan vi snakke åpent om både fremgang og utfordringer? Når kan vi kombinere raushet med realisme?

Et inkluderende samfunn krever nettopp dette: ærlighet, ydmykhet og viljen til å se hele bildet. Slik kan flere lykkes, ikke bare enkeltfamilier, men hele samfunnet.