– Stedet tok livet av personen jeg elsker

2 hours ago 1

Hjertet til 15 år gamle Sofiia synker idet hun får beskjeden.

– Jeg tenker: Hva mener du med savnet? Hva har skjedd?

Livet blir aldri det samme igjen. Men nå må hun gå videre.

– Det er så respektløst. Kan de ikke finne et annet sted?

Det pleier å være travelt i den lille landsbyen på denne tiden av året.

Et hotspot for velstående franskmenn, sveitsere og italienere.

En by hvor Louis Vuitton-butikker og solfylte utesteder ligger vegg i vegg. Hvor musikken runger mellom de brune chaletene.

Men i år er ting helt annerledes.

40 mennesker mistet livet i en brann natt til 1. nyttårsdag – de fleste av dem var bare tenåringer.

Fremdeles ligger mange på sykehus og kjemper for å overleve.

Agenzia Fotogramma / ipa-agency.net / Pa Photos / NTB

Siden katastrofen har det vært stille i Crans-Montana.

Traumet har lagt seg som et tjukt lag med snø over sentrum.

Festene er avlyst. Barene står tomme.

Rett over gata ligger en restaurant med store vinduer og en bred terrasse.

Da fortvilte, skadede ungdommer kommer løpende ut fra flammehavet på nyttårsfesten, tar restauranten imot et titalls.

For noen av dem står ikke livet til å redde, forteller servitøren Alex.

I dagene etterpå holder de stengt for å vaske opp etter katastrofen.

Fra de store vinduene ser man rett bort på dødstrappene. Gjestene er vekke.

Men nå skal plutselig byen tas tilbake. Som om ingenting har skjedd.

Verdenscupen i alpint kommer til Crans-Montana. En av sesongens viktigste helger.

Det er bare dager før startskuddet i vinter-OL avfyres.

For den sveitsiske alpinstjernen Malorie Blanc (22) er det krevende å glede seg over helgens verdenscuprenn.

Bakken kjenner hun godt. Hun er på hjemmebane.

Men det sprudlende vesenet er mer tynget der hun står nå.

– Vi er her hjemme hos deg, på et sted hvor det ikke bare har vært glede siden starten av sesongen. Hvordan går du inn i dette?

– Jeg har snakket med folk herfra, og de sier at dette gjør godt for dem. Det gir et slags friskt pust.

– Jeg tror at hvis vi kan gi folk et lite avbrekk, så betyr det mye. Jeg er virkelig glad for at disse rennene blir arrangert. Jeg synes det er viktig.

Men sporten splitter landsbyen denne helgen.

For mange er det uforståelig at en folkefest igjen kan herje i gatene.

At røde og hvite flagg skal veive.

At lyden av kubjeller skal gjalle mellom fjellene som om ingenting har skjedd.

For Sofiia vil Crans-Montana aldri bli det samme igjen.

– Jeg klarer ikke å besøke stedet som tok livet av bestevennen min.

Hun vet ikke om hun noen gang kan bli klar for å dra tilbake.

Trystan Pidoux får bare bli 17 år gammel. Gutten med det sprudlende vesenet og de lyse lokkene. En man lett lar seg sjarmere av.

Natt til 1. nyttårsdag feirer han det nye året sammen med kompisen sin Guillaume på en nattklubb i Crans-Montana.

Da Sofiia legger seg for å sove, er hun uvitende om hva som skal skje med de to kameratene.

Morgenen etter får hun nyheten levert på sengekanten. Trystan og Guillaume er savnet.

– Jeg går rett inn og leser nyhetene.

– Der står det at det har vært en brann, og at antallet omkomne øker.

Hun ringer til Trystan med en gang. Meldingene sendes i desperasjon. Det er ingen svar å få.

De tapte anropene strekkes seg over flere dager. De røde bokstavene fyller hele anropsloggen.

I fortvilelse publiserer mammaer og pappaer bilder av barna sine på Facebook, med et håp om at noen vet hvor de er.

Mange av ofrene har så alvorlige brannskader at det kan ta flere dager å identifisere dem. De sendes til sykehus over hele landet.

Den endelige dødsbeskjeden får Sofiia noen dager senere, av faren til Trystan. Heller ikke livet til Guillaume står til å redde.

De få ordene er ikke til å misforstå. Likevel vil hun ikke tro det.

– Først tenker jeg at jeg kanskje har lest feil, at det må være noe annet, at han kanskje ikke mener det sånn. Jeg begynner å tenke: Hva mener du, er han død liksom?

– Jeg mistet personen som sto meg aller nærmest, den jeg stolte mest på.

Trystans mor, Vinciane Pidoux, er kjent med at TV 2 omtaler historien om sønnen hennes. Hun ønsker rettferdighet for Trystan, og ber om at han og de andre ofrene aldri glemmes.

– Trystan ville vært stolt av å være ansiktet utad i denne kampen. Han har alltid kjempet for det som er rett, sier moren hans overfor TV 2.

Sofiia klarer ikke å tenke at sporten kan være samlende i en tid som denne. Hun skulle ønske arrangørene flyttet verdenscupen til et annet sted.

For denne byen er ikke klar, mener hun. Kirkene i byen fylles fortsatt opp. Begravelsene har enda ikke tatt slutt.

– Jeg synes det er respektløst overfor ofrene, familiene og vennene til dem som har mistet noen. Overfor de som er borte. Crans-Montana har mistet sitt rykte i Sveits.

Sofiia vet hvordan det er.

Feiringen etter målgang, barene som fylles opp, musikken som legger seg som et tjukt skall over sentrum.

En helg for dem som ikke er truffet av sorgen.

– Det er helt unødvendig akkurat nå.

Men idretten er samlende, er arrangørens budskap overfor et kritisk pressekorps.

– Sport er et veldig godt verktøy. Det er en samlende kraft og bringer positive følelser, sier tidligere alpinstjerne Didier Defago, nå direktør for alpint-VM i 2027 – i Crans-Montana.

Arrangørene har tatt spesielle grep denne helgen.

Alle sponsorplakater er borte. I stedet er de erstattet av svarte sløyfer og en hilsen på fire språk, til minne om de 40 ofrene.

– En fin gest initiert av sponsorene, sier Defago.

Programmet er begrenset.

Festlighetene rundt utdeling av startnummer før løpet, er avlyst.

Musikken under medaljeseremonien dempes. Volumet i kommentatorboksen skrus ned.

– Det er et bakteppe som er veldig dystert, og som alle merker. Men arrangøren har også vært veldig flink til å fortelle om hvordan de tenker rundt det, og hvorfor de ønsker å gjennomføre det, sier Aksel Lund Svindal til TV 2.