Stavanger kommune kommer aldri, og da mener jeg aldri, til å nå målet om 80 prosents klimakutt

KOMMENTAR: Stavanger kommune kommer aldri, og da mener jeg aldri, til å klare å oppfylle sine egne klimamålsettinger. Er det et problem?

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen er fra Stavanger, men han er sikkert glad for at han slipper å ta ansvaret for Stavanger kommunes klimamål. Foto: Scanpix

I bystyret mandag var det, blant mye annet, debatt om årsrapporten for klima og miljø, og en gjennomgang av Rogaland Revisjons undersøkelse av arbeidet med det samme. Den var på samme tid klargjørende og forvirrende.

For det er ingen, viser det seg, som i dag tror på de klimamålene det samme bystyret vedtok i 2018. I en merkelig seanse som nærmest utviklet seg til en slags budkrig mellom partier og enkeltrepresentanter om å være mest mulig ambisiøse, valgte flertallet dette:

Stavanger kommune skulle ikke kutte sine utslipp med 50 prosent innen 2030, som var det opprinnelige forslaget, men 80.

Må skje et mirakel

Åtti prosent. I dag er resultatet at omtrent 10 prosent er kuttet, målt mot de beregnede utslippene fra 2015. Eller sagt på en annen måte: Dette er ikke bom. Det er skivebom.

I KrF tror vi på at det umulige er mulig, repliserte representanten Therese Egebakken, i det som nok var det nærmeste noen i bystyret kom en erkjennelse av de faktiske forhold. Ja, det må intet mindre enn et Herrens mirakel til hvis Stavanger skal komme i mål. Sara Mauland fra Rødt var i rettferdighetens navn inne på noe av det samme, men uten de religiøse overtonene.

«Folk i den rikeste byen i det rikeste landet i verden må kunne gjøre mer», sa hun.

«Tull og tøys»

Klarest i talen på den andre fløyen var, ikke overraskende, representantene fra Industri- og næringspartiet (INP) og Fremskrittspartiet.

«Klimamål og klimaplan er bare tull og tøys», konstaterte Jan Inge Selvik fra INP, som regelrett blåser av at Stavanger kommune skal ha klimamål i det hele tatt.

Leif Arne Moi Nilsen fra Frp mente at Stavanger burde være stolte av alt som allerede er oppnådd. Folk kjører elbil, installerer varmepumper og etterisolerer hus, vi sorterer avfall for harde livet og vi renser både avløp og vann med miljøvennlige metoder. Snart får cruiseskipene strøm fra land også.

Selg bilen og dropp kjøtt

Samlet sett er inntrykket at mange, ja, de fleste av våre folkevalgte nå mener at klimamålet skal være noe å strekke seg etter, ikke nødvendigvis noe man skal ha tro på. For det er virkelig ikke mulig å tro på målet.

Med mindre Mauland fra Rødt får det som hun anbefaler. Hvis alle hadde solgt bilen, sluttet å spise kjøtt, sluttet å kjøpe så mange hytter og vinflasker og sofaer og latt være å fly, hadde det monnet. Det ville også vært et vektig bidrag å forby cruiseturismen, selvsagt. Både lokalt og globalt.

Realismen i et slikt scenario er ikke påfallende. Snarere fraværende.

Gjør det noe, da? Ja, si det.

Midt i spagaten

En titt på de politiske meningsmålingene kan i alle fall indikere at velgerne er mindre opptatt av ambisiøse klimamål enn på lenge. For noen velgere kan urealistiske klimamål oppfattes som nærmest provoserende. For atter andre kan de oppleves demotiverende.

En fare kan være at når partier som Høyre og Ap setter så høye mål, kan det tolkes som om de egentlig ikke synes de er så viktige. Jeg nevner de to partiene særskilt fordi de er de fremste (og største) eksemplene på partier som står i en slags ideologisk spagat, mellom en uttalt omsorg for klimaet, men samtidig med et våkent blikk for alle de unntakene som igjen og igjen må gjøres i næringslivets og verdiskapingens navn.

Det går an å være litt gravid, tydeligvis.

Hva skjer når vi kommer til 2030, da, og klimamålet ikke er nådd?

Ingen verdens ting.