Stavanger bør jobbe for å gjenta suksessen fra oljeeventyret, bare renere og bredere

DEBATT: Oljebyen Stavanger har klart seg mye bedre enn oljebyen Aberdeen som følge av god nasjonal forvaltning og et sterkt sivilsamfunn som klarte å temme verdens mektigste industri.

Aberdeens situasjon viser hva som skjer når en én-næringsøkonomi må håndtere omstilling. Foto: Fredrik Refvem

Dette har gitt Stavanger-regionen både materielle, finansielle og kulturelle ressurser. Men Aberdeens problemer viser utfordringene med å satse for mye på én næring.

De siste ukene har Stavanger Aftenblad skrevet mye om utfordringene i energiomstillingen i Aberdeen, med et tydelig budskap om at Stavanger ikke må bli som Aberdeen. De siste to årene har jeg intervjuet en rekke innbyggere og fagpersoner i både Aberdeen og Stavanger om deres erfaringer med olje- og gassnæringen og energiomstillingen. Aberdeen er utvilsomt en by i motbakke. Det råder pessimisme, usikkerhet og frykt knyttet til nedgangen i oljeproduksjonen. Dette er i sterk kontrast til Stavanger hvor energiomstillingen fortsatt ses på som en mulighet.

En større gevinst for oss

Den norske oljenæringen har generelt blitt forvaltet langt bedre enn hva som har som vært tilfellet i Storbritannia. I tillegg til å etablere et av verdens største pensjonsfond, har den norske oljenæringen finansiert en mye sterkere velferdsstat enn hva som har skjedd i Storbritannia. Stavanger har blitt et knutepunkt for innovasjon og kompetanse bygget opp under oljeeventyret. Og et sterkt sivilsamfunn har evnet å håndtere en mektig, global industri. Oljen har gitt Stavanger materielle, finansielle og kulturelle ressurser. Kort sagt: Oljen har gitt mye større gevinster for innbyggerne i Stavanger enn hva som har vært tilfellet i Aberdeen.

Men én bekymring deler disse to Nordsjø-byene: sterk avhengighet av én næring. Nedgangen i leting og produksjon av olje blottlegger Aberdeens sårbarhet og undergraver jobber, boligmarked og tjenester avhengige av en sterk olje- og gassnæring. Stavanger oppfattes ikke å være like sårbar, men olje og gass er fortsatt grunnmuren for Stavangers velstand.

Hvor rask omstilling?

Hvor raskt energiomstillingen skal skje, er heftig debattert. En kommentar i Stavanger Aftenblad i vår hevdet at utfordringene i Aberdeen skyldes den historiske mye mer aggressive letepolitikken på britisk sokkel og som følge av dette behovet for en mye bråere omstilling til fornybar. Da den britiske regjeringen denne uken la fram budsjettet for 2026, ble den ekstraordinære oljeskatten videreført, men regjeringen åpnet for nye lisenser i og rundt eksisterende infrastruktur. Dette vil mest sannsynlig bli tatt godt imot av Storbritannias største olje- og gassprodusent Adura, som er et joint venture mellom britisk-nederlandske Shell og stavangerbaserte Equinor.

Men olje- og gassressursene varer ikke evig, og klimatrusselen er alvorlig. Stavanger vokste fram som et knutepunkt for olje- og gassinnovasjon og har fått store samfunnsmessige gevinster av nordsjøoljen. Hvorfor skulle ikke byen klare å gjøre det samme – så tidlig som mulig – innen fornybar?

Stavanger bør lære av fortiden

Ja, fornybar kan være kontroversielt. Ja, det er betydelige utfordringer ved å bevege seg bort fra en lønnsom olje- og gassproduksjon. Men én ting har innbyggerne i Aberdeen og Stavanger til felles: De ønsker endring – for miljøets skyld og for en mer diversifisert regional økonomi. Innbyggere i Aberdeen ser til Stavanger og Norge for hvordan olje- og gassnæringen har blitt utviklet til det beste for både nasjonen og regionene. Derfor er det riktig å si at Stavanger ikke bør bli som Aberdeen.

Aberdeens situasjon viser hva som skjer når en én-næringsøkonomi må håndtere omstilling. I stedet for å forsvare status quo kan Stavanger lære av fortiden, satse på grønne og alternative næringer og spørre hvordan suksessen fra oljeeventyret kan gjentas, bare renere, bredere, og kanskje til og med enda bedre.

Denne teksten er oversatt fra engelsk med ChatGPT og oversettelsen er så manuelt kvalitetssikret av forfatteren, Atle Blomgren (NORCE) og Anna K. Enerstvedt (Stavanger kommune).