Statsrådene som overlevde

11 hours ago 2

69 personer ble skutt og drept på AUFs sommerleir 22. juli 2011. Åtte mistet livet i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet.

De fikk aldri muligheten til å fortsette med politikk.

Slik minnes de sine kjære.

Tonje Brenna (37), Jan Christian Vestre (38), Åsmund Aukrust (40), Nils Kristen Sandtrøen (36) og Andreas Bjelland Eriksen (33) var alle på Utøya under terrorangrepet.

Til VG forteller de om veien fra overlevelse til å sitte i regjering 14 år senere.

«Følelsen
av kontroll
var borte»

Andreas Bjelland Eriksen sier han ikke hadde noe annet valg enn å fortsette med politikk: 52 dager etter terroren ble han valgt inn på fylkestinget i Rogaland.

Han var delegasjonsleder for Rogaland AUF på sommerleiren i 2011. Lillebroren Jakob på 16 var også med på Utøya.

Andreas satt nederst i bakken da skytingen startet. På vei til kafébygget så han en væpnet mann gå opp bakken. Andreas løp, gjemte seg i en skrent og ble til slutt reddet av en båt. Også lillebroren overlevde.

Kun to dager etter terroren hadde Andreas innrykk i militæret. Drøye syv uker senere satt han på fylkestinget.

«Det ga meg et push, og det pushet var nok viktig.

De første gangene på fylkestinget kunne jeg tenke: ’Hva gjør jeg nå hvis det kommer noen inn i rommet som skal ta oss? Hvor er nødutgangene?’

Det var settinger i livet der følelsen av kontroll var borte.»

For å ta tilbake kontrollen ble løsningen å ikke slutte å delta på møter eller være sosial, forteller han. Etter hvert kjentes det enda mer meningsfullt å delta i politikken for klima- og miljøministeren.

«Sånn føles det i dag også. Jeg mener at vi har et særskilt ansvar for å engasjere oss på vegne av dem som ikke fikk muligheten.

Så er det likevel ikke til å stikke under stol: Du er jo for alltid endret etter å ha gått gjennom en sånn opplevelse som det jeg gjorde på Utøya.»

Å «ta tilbake livet» krevde tid og støtte fra familie og venner.

«Når jeg tenker på Utøya i dag, er det ikke sånn at jeg blir veldig trist. Når jeg tenker på 22. juli, tenker jeg på alle dem som ikke er med oss lenger, men også på opplevelser med dem, saker vi har diskutert.»

22. juli 2011 delte Andreas telt med kompisene Ole Martin Slyngstadli, Tore Eikeland og Tarald Kuven Mjelde.

Kun to av dem kom hjem igjen. Både Eikeland og Mjelde ble drept.

«De var helt fantastisk flotte AUF-ere. Vi kan bare drømme om hvor de hadde vært i dag hvis de ikke var blitt fratatt livet og engasjementet sitt altfor tidlig på Utøya.

Jeg tenker ofte på hva de ville gjort i saker som vi jobber med i dag.»

26 år gamle Åsmund Aukrust så Andreas Bjelland Eriksen løpe bak kaféhuset på Utøya.

«Jeg husker jeg så ansiktet hans, hvor redd han var og skjønte at noe var veldig galt. Jeg ringte ham, og han sa bare: ’Vi blir skutt.’

77 mennesker ble drept den sommeren for 14 år siden. Jeg kjente nesten alle.»

For 14 år siden var dagens utviklingsminister nestleder i AUF. Han overlevde ved å gjemme seg flere steder på øya og til slutt i et telt.

Etter at han ble hentet fra Utøya, var det rett i arbeid på Sundvolden hotell. Der ble de overlevende samlet og gjenforent med familiene sine.

Sammen med AUF-ledelsen gikk Åsmund med navnelister for å få oversikt. Skaffet klær, skyss, penger.

«Vi levde i ekstreme timer. Vi satt og telte omkomne som om det var ... Jeg får helt vondt i magen av å tenke på det i ettertid, hvordan vi satt og telte døde. Tre fra ett fylke, fem fra et annet.

Det var som å leve midt i en katastrofefilm.

Når jeg vet hvor mye det har preget AUF og oss som enkeltpersoner i årene etter, skjønner jeg nesten ikke hvordan vi fikk til de første dagene og ukene.»

Under minnegudstjenesten 24. juli nevnte statsminister Jens Stoltenberg to navn:

Monica Bøsei og Tore Eikeland.

«Det skar i hjertet. For mange av oss var det da det for første gang gikk inn over oss hva som hadde skjedd.»

5. august 2011 var det 32 begravelser på én dag. Åsmund og de andre i AUF-ledelsen fordelte dem mellom seg.

«Hver og en av dem fortjener all oppmerksomhet det er mulig å gi. Men vi skjønte også at det ikke var mulig å få til med så mange.

Du husker det tallet. 77 drepte på Utøya og i Oslo. De færreste husker alle enkeltpersonene, men dette er mennesker som mistet livet sitt og ble drept i et politisk attentat. Hver og én av dem fortjener en større plass i historien.»

Det går nesten ikke en eneste dag der Åsmund ikke tenker på 22. juli.

«Som utviklingsminister jobber jeg mye med krig og elendighet. Jeg vet ikke hvordan det er å leve i krig, men jeg vet hvordan det er å være veldig redd for sitt eget liv, og hvor mye traume gjør med deg når du mister veldig mange som står deg nær.»

Bare noen dager etter sommerleiren på Utøya skulle hundre AUF-ere ha reist på en internasjonal leir. Ingen dro.

«Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var å se et bilde fra åpningsseremonien med flere tusen unge sosialdemokrater. Det var mennesker fra Palestina, Zimbabwe, Myanmar – mennesker som er villig til å ofre eget liv for sin politiske kamp.

Der sto de med fakler og tårer i øynene.

Det vi alltid har snakket om på Utøya om kampen mot rasisme, internasjonal solidaritet, politiske attentat ble ikke bare teori. Det ble blodig alvor, bokstavelig talt.»

«Bevisstheten
må holdes varm»

Den første båten var full.

Nils Kristen Sandtrøen var 22 år og hadde lagt på svøm fra kulene. Men det var mange ungdommer i Tyrifjorden. På et tidspunkt måtte båten tilbake til land.

Han fikk en redningsvest og ventet på neste.

I dag er Nils Kristen 36 år og landbruks- og matminister. Redningsmannen som til slutt hentet ham opp fra vannet, får blomster hver jul.

«Det var ingen selvfølge at Utøya skulle bli tatt tilbake igjen. At de som hadde ledende roller i AUF, tok et aktivt valg om å bygge opp igjen aktiviteten der, det mener jeg er noe alle i Norge kan være stolte av.

Samtidig er det viktig med forståelse for vanskelige minner og følelser knyttet til øya.»

I likhet med mange andre prøver Nils Kristen å besøke AUFs sommerleir hvert år.

«Målet til terroristen var å stoppe rekrutteringen til Arbeiderpartiet og AUF ved å angripe Utøya. For min del har det vært av stor verdi at det igjen er aktivitet der.

Det er gøy å se engasjementet, høre folks politiske innlegg og være med på fotballturnering. Selv om jeg ikke er noen stor fotballspiller.»

I dag blir ikke Utøya bare brukt av AUF. I 2025 arrangeres det syv sommerleirer av ulike organisasjoner og ungdomspartier på Utøya. Totalt er omtrent 1600 ungdommer på leir der. Halvparten av dem er på AUFs sommerleir.

I tillegg besøker flere tusen skoleelever demokrativerkstedet på Utøya årlig.

Etter terroren tok Nils Kristen et bevisst valg om å fortsette med politikk.

«Bevisst fordi vi hadde venner som ble drept. Og vi skjønte at i ytterste konsekvens kan noe sånt skje.»

Politikk har gitt ham mer glede enn frykt, sier landbruksministeren. Han håper flere unge kan se den verdien.

«Mange har nok inntrykk av at det er betydelig flere medlemmer i politiske partier i Norge enn det faktisk er. Er det noe jeg ønsker meg, er det at enda flere melder seg inn.

Bevisstheten om demokratiet vårt må holdes varm hele tiden. Viktige fellesskapsarenaer kan fort komme under press.

En del bruker mer tid for seg selv og på sosiale medier istedenfor å være med i organisasjoner og påvirke. Det er jo ikke et maktvakuum i samfunnet vårt. Dersom færre folk er med og former samfunnet, er det andre krefter som tar over styringen.»

«Det falt
mennesker
ned rundt oss»

23 år gamle Tonje Brenna var sikker på at hun hørte fyrverkeri. Kanskje kinaputter. Hun var generalsekretær i AUF og sto ved kafébygget på Utøya og snakket i telefonen med samboeren, da det begynte å smelle 22. juli.

Hun løp så fort hun kunne mot smellene.

Det var et ekstremt dårlig tidspunkt å leke med kinaputter, tenkte hun. Flere var urolige etter det hadde gått av en bombe i Oslo.

«Det illustrer godt hvor annerledes verden så ut da. I dag ville nok tankene mine gått til noe mer alvorlig.»

Da hun kommer til toppen av Bakken, ser hun flere på flukt. Hun ser et vettskremt ansikt. Vedkommende roper:

«Snu! Løp andre veien!»

Så ser Tonje et menneske bli skutt og falle om.

«Det var som om noen bare trakk ut stikkontakten. Jeg har aldri sett et menneske falle sammen på den måten.»

Tonje begynner å løpe for livet. Hun hjelper så mange leirdeltagere hun kan, ned den bratte og glatte skrenten, før hun selv aker etter.

Der gjemmer hun seg med de andre i et hull fjellveggen.

«Jeg husker det som om vi lå der uendelig lenge. Det var kaldt og vått. Det falt mennesker ned rundt oss.»

Det er fem–seks meter fallhøyde ved skrenten. De hører menneskekropper som treffer steinene og den konstante lyden av skudd.

Jenta ved siden av er skutt i skulderen, og Tonje holder press mot såret hennes. Rundt dem ligger drepte og skadde ungdommer.

Etter to timer ble de reddet ut. Så kom alle dagene etterpå.

«Jeg møtte folk på gaten som kunne begynne å gråte bare de så meg.

Selv om folk stort sett bare har vært hyggelige, så var jeg en slags påminnelse om noe vondt bare i kraft av å være meg. Jeg ville jo heller få folk til å smile enn å gråte.

Men jeg er veldig opptatt av at vi skal snakke sant om 22. juli. Det var høyreekstrem, villet vold med mål om å drepe voksne og barn – og ødelegge Arbeiderpartiet.

Når noen spør, og jeg og andre overlevende vil svare og fortelle, tror jeg det bidrar til å øke bevisstheten og holde samtalen om 22. juli i live. Det er så viktig, så jeg gjør gjerne det.»

Tonje kaller seg selv «et grunnleggende politisk menneske». Det var både meningsfullt og vanskelig å fortsette i politikken. Hun opplevde trusler og hets.

«Jeg følte meg hudløs de første årene etter 22. juli. Jeg er blitt mer robust med årene. Nå bretter jeg opp ermene og går på jobb. Jeg er ikke redd. Jeg sover godt. »

Men erfaringen har hun med seg inn i jobben som arbeids- og inkluderingsminister – og som menneske.

«Når jeg møter folk i en vanskelig situasjon, kan jeg kjenne en nærhet til dem jeg snakker med. For jeg har også vært redd.

Jeg har opplevd at noen ville drepe meg. Jeg vet hva det betyr å være redd for mitt eget liv. »

Hun er blitt rørt når de andre AUF-erne har blitt utnevnt til statsråder.

«Jeg har sett på dem og tenkt: ’Dere kunne vært døde, eller så kunne livene deres blitt så ødelagt at dere aldri kunne jobbe. Men her styrer dere Norge.’

Det er veldig sterkt.»

I oktober 2021 hadde over ti år gått siden terroren. Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde vunnet valget, og Jan Christian Vestre var blitt næringsminister.

På slottsplassen presenterer Jonas Gahr Støre sin ferske regjering for pressen. Der møter Vestre blikket til kunnskapsminister Tonje Brenna.

«Jeg tror begge ble grepet av den samme tanken: Nå er det vi som står her og har fått dette store ansvaret. Men det er litt tilfeldig.

Det kunne like gjerne vært to andre fra vår AUF-generasjon, men som ikke fikk den muligheten fordi de ble drept for å engasjere seg politisk.

Det var jo et lotteri hvem som kom fra Utøya i live og ikke.»

Blikket til Tonje møtte han også nær skrenten på Utøya 22. juli 2011.

Da hadde han allerede hoppet ut baksiden på kafébygget og løpt mot pumpehuset. Etter å ha oppholdt seg der en stund begynte han sammen med noen andre å ta seg sørover langs vannkanten. Ved pumpehuset ble 14 ungdommer senere drept.

Jan Christian var 24 år og sentralstyremedlem i AUF. Det var en politibåt som etter hvert fikk ham over til land.

«Opplevelsen kommer alltid til å være en del av meg.»

I flere år etter terrorangrepet gikk han aldri inn i et rom uten å sjekke hvor nødutgangen var. Og om han befant seg for høyt oppe til å kunne rømme ut av et vindu. Høye lyder stresset ham.

«Men tiden går, og den leger en del sår. Hverdagen har jeg tatt tilbake.»

I dag er Jan Christian helseminister. Mange av de overlevende fra Utøya trakk seg tilbake fra det politiske livet og den offentlige debatten.

«Jeg har veldig stor respekt for den beslutningen, men for meg var det helt motsatt.

Jeg var fast bestemt på å ta politikken tilbake. Det ble en motivasjon, men også litt terapi.»

For fred og demokrati kan ikke tas for gitt, understreker han.

«Ting kan endre seg raskt. Det gjorde det for oss den dagen.

Det er fortsatt ekstreme holdninger og krefter som er villige til å gå veldig langt for å ødelegge det samfunnet vi har skapt sammen. Og det er vi ikke vaksinert mot.»

Read Entire Article