Står homofile i kø utenfor disse menighetene?

I år er hovedattraksjonen i debattspaltene at menigheter på Sørlandet nekter homofile medlemskap. Hvis jeg tenker fort, må jeg innrømme at min første reaksjon er:

«Står homofile i kø utenfor disse menighetene?»

Men hvis jeg tenker litt saktere, kommer jeg på at noen er født inn i disse miljøene. Der finnes familie, barndom, minner, tro, tilhørighet. Det er ikke bare å pakke kofferten og melde seg inn i Human-Etisk Forbund før kirkekaffen er kald.

Det må være vanskelig å oppdage at man er homofil i et miljø som synes akkurat dét er umulig å akseptere. Kanskje er det som å være en vinelsker født inn i en ølfamilie. Og så sitter du der med et stille ønske om en Barbera d’Alba. Man kan jo håpe at kjærligheten er størst av alt i slike tilfeller.

Jeg lever et ganske ordinært liv sammen med min (kvinnelige) samboer. Vi har to barn. I vår familie handler hverdagen mest om fotballtrening, klesvask og diskusjoner om skjermtid. Hver jul tar vi til årene og sender barna på skolegudstjeneste i Oddernes kirke.

Nå er barna våre store nok til å få med seg debatter og nyhetssendinger. Der får de høre at familien vår visstnok står midt i en stor samfunnsstrid. At det finnes folk som mener ganske mye om oss. At det finnes steder i byen vår hvor vi ikke er velkomne.

Mon tro hvordan det vil føles for dem å sitte i Oddernes kirke neste jul. Kanskje de ber oss om å ikke melde dem på i år.

Åpen

Sørlandet er fullt av varme folk. Gode naboer. Fine lærere. Kloke prester. Vanlige mennesker som klarer å ha det fint sammen selv om de er litt forskjellige.

Men offentligheten elsker konflikt. Det ropes fra hver sin ende av elva. Flagg rives ned. Kommentarfeltene koker.

Noen broer kan kanskje aldri bygges. Men på Sørlandet har vi mange båter. Ta årene fatt, folkens. Barna sitter på land og ser på oss.