Speil, speil på veggen der

Kosmetikkindustrien retter seg mot stadig yngre. Serum, masker og «glow» er ikke lenger forbeholdt voksne. Men hva lærer vi barna våre egentlig når hudpleie blir en del av barndommen?

Debatten har tatt av etter oppmerksomheten rundt industrien som tjener på barns usikkerhet. Kritikken mot sosiale medier og kommersielle aktører er berettiget.

Men vi må også snu speilet mot oss selv. Ingen marked uten kunder. Hvis noen mener at hudpleie for barn er lønnsomt, må vi spørre: Hvorfor tror de det?

Som klinisk psykolog har jeg observert hvordan barn kan hente holdninger om kropp og utseende fra voksne de har nær relasjon til – foreldre, søsken eller andre omsorgspersoner – i tillegg til påvirkning fra sosiale medier.

Vi lever i en tid hvor ideen om at selvfølelse kan kjøpes i en krem, har fått fotfeste. Barn ser ofte til dem de tilbringer mye tid sammen med når de former egne holdninger.

Hva ser de når vi står foran speilet? Hva hører de når vi omtaler egne rynker, porer eller produkter?

Baderomshyllen vår kan være en sterkere påvirkning enn TikTok.

Selv var jeg eksembarn – «klister» var en del av hverdagen. Men da handlet krem om å holde sykdom i sjakk, ikke om å forbedre utseendet.

Det er et ganske annet landskap enn dagens «glow»-fokuserte barnekultur.

På klinikken møter jeg barn og unge som kommer med bekymringer om hvordan de ser ut.

Hud har blitt et tema i terapi.

Jeg er bekymret for at barn i dag skal tro at normal hud trenger behandling, eller at de må «fikse seg» før de i det hele tatt har begynt på ungdomsskolen.

Vi lever i en kultur der kosmetikk og skjønnhetsprodukter ofte markedsføres som veien til selvtillit. Kanskje er dette tiden for oss voksne til å se på både språket vårt og baderomshyllen vår.

Hva lærer barna egentlig om verdi – huden deres, eller dem selv?

Hud er hud. Barndom er barndom. Selvfølelse kommer ikke i serumform.