«Sosiale medier flommer omtrent over av idealiserte kroppsbilder»

Stadig flere mennesker, særlig ungdommer, engasjerer seg i styrketrening for å bygge muskler, øke styrken og forbedre utholdenheten. Det er en populær aktivitet, ikke bare for de estetiske fordelene, men også for den positive effekten på kroppslig ytelse.

Et økende problem

Dette intense fokuset på en ideell kroppssammensetning kan imidlertid også føre til psykologiske utfordringer. En av disse utfordringene er muskeldysmorfi (også kjent som «megareksi»), en tilstand der individer blir overdrevent opptatt av at kroppen deres er for liten eller ikke muskuløs nok.

I dag er muskeldysmorfi klassifisert som en spesifisering av kroppsdysmorfisk lidelse og faller inn under kategorien «tvangsmessige-kompulsive og relaterte lidelser». Kriteriene inkluderer en konstant bekymring for manglende muskelmasse, repeterende atferd som hyppig sjekking i speilet, betydelig ubehag eller nedsatt funksjon i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige områder i livet.

Personer med muskeldysmorfi trener ofte overdrevent mye med vekter og har gjerne en over gjennomsnittlig muskuløs kropp. Forskning viser at forekomsten av symptomer på muskeldysmorfi er økende i befolkningen.

Vitensporten er et samarbeid mellom Institutt for idrettsvitenskap og kroppsøving ved Universitetet i Agder (UiA) og Fædrelandsvennen.

For noen individer kan styrketrening bli mer enn bare en hobby; det kan utvikle seg til en ekte lidenskap. Lidenskap defineres som en sterk tilknytning til en aktivitet som man liker, finner viktig og investerer tid og energi i. Styrketrening kan representere en slik lidenskap for de som liker det, trener regelmessig og anser det som betydningsfullt i livet sitt. Imidlertid påvirker ulike typer lidenskap mennesker forskjellig.

Harmoni vs tvang

Det skilles gjerne mellom to typer lidenskap; harmonisk og tvangsmessig. Harmonisk lidenskap oppstår når aktiviteten er autonomt internalisert i ens identitet. Dette skjer når en person fritt velger å engasjere seg i styrketrening fordi de synes det er spennende og utfordrende, samtidig som de erkjenner viktigheten av treningen (for eksempel forbedret helse) og identifiserer seg med verdiene (som disiplin og egenomsorg).

Denne typen lidenskap harmonerer med andre aspekter av livet, og individer opplever positive følelser under og etter trening.

Tvangsmessig lidenskap derimot, stammer fra en kontrollert internalisering av aktiviteten i ens identitet. Dette kan skyldes indre press, som et ønske om å øke selvfølelsen eller en ukontrollerbar begeistring for trening, og/eller ytre press (for eksempel et ønske om sosial aksept). Selv om begge typene lidenskap kan motivere til høy ytelse, bærer tvangsmessig lidenskap risiko for avhengighet, selvforsømmelse og helseskadelige beslutninger.

Personer med en tvangsmessig lidenskap for styrketrening kan føle seg tvunget til å trene på grunn av press de opplever, og lidenskapen kan kontrollere deres tid og energi på en negativ måte. Forskning antyder at tvangsmessig lidenskap kan være en risikofaktor for å utvikle symptomer på muskeldysmorfi. Men dette er ikke undersøkt tidligere.

I tillegg til lidenskap for trening, har eksponering for sosiale medier også vist seg å være knyttet til symptomer på muskeldysmorfi. I dagens samfunn blir vi daglig eksponert for kroppsidealer gjennom sosiale medier og markedsføring, noe som øker presset på folk for å strebe etter en ideell kroppstype. Det er rapportert om sammenhenger mellom eksponering for sosiale medier og dårlig kroppsbilde. Dette presset kan føre til utviklingen av symptomer på muskeldysmorfi og treningsavhengighet.

Studiesamarbeid

I en nylig studie gjennomført ved UiA og UiS undersøkte vi sammenhengen mellom lidenskap for styrketrening (harmonisk og tvangsmessig), eksponering for treningsrelatert innhold på sosiale medier og symptomer på muskeldysmorfi. Studien involverte over 500 individer som drev med styrketrening. Resultatene viste at tvangsmessig lidenskap og eksponering for treningsrelatert innhold på sosiale medier var positivt forbundet med symptomer på muskeldysmorfi, mens harmonisk lidenskap var negativt forbundet med slike symptomer.

Dette tyder på at individer som har en tvangsmessig tilnærming til styrketrening og som konsumerer mye treningsrelatert innhold på sosiale medier, kan ha økt risiko for å utvikle symptomer på muskeldysmorfi. På den annen side kan en harmonisk lidenskap for trening virke beskyttende. Disse sammenhengene kan forklares gjennom teorier om motivasjon og lidenskap.

Harmonisk lidenskap stammer fra en indre motivasjon og en internalisering av positive verdier knyttet til treningen. Dette gjør at individer kan trene fritt og oppleve positive følelser uten å føle seg presset. Tvangsmessig lidenskap derimot, kan oppstå når individer sliter med å internalisere verdier og motivasjon, og føler seg presset til å trene på grunn av indre eller ytre faktorer, for eksempel et ønske om å oppfylle muskulære idealer fra sosiale medier. Dette presset kan øke risikoen for muskeldysmorfi.

Trenger større bevisshet

Studien fant også en positiv sammenheng mellom eksponering for treningsrelatert innhold på sosiale medier og både tvangsmessig lidenskap og muskeldysmorfi. Dette stemmer overens med tidligere forskning som viser en kobling mellom bruk av sosiale medier og kroppsmisnøye.

Sosiale medier flommer omtrent over av idealiserte kroppsbilder, spesielt av slanke og muskuløse kropper. Dette kan føre til at man sammenligner sitt eget utseende med andres, noe som kan motivere til trening, men også øke kroppsmisnøyen. Funnene fra studien kan tyde på at økt eksponering for videoer om styrke, ernæring og motivasjon kan øke forekomsten av tvangsmessig lidenskap. Ønsket om sosial anerkjennelse gjennom en sterk kropp kan også spille en rolle i utviklingen av muskeldysmorfi.

En dypere forståelse av ulike risikofaktorer for muskeldysmorfi kan bidra til å utvikle mer målrettede intervensjoner og fremme et sunnere perspektiv på styrketrening. Denne kunnskapen er viktig for helsepersonell som skal vurdere og behandle individer som er i risikosonen for, eller som allerede lider av, muskeldysmorfi. Ved å øke bevisstheten rundt disse faktorene kan vi bidra til en sunnere treningskultur og et mer balansert kroppsbilde.